[  7 foto ]   

Tell me no lie (Stavanger) Tou Scene. Hjørdis Holmgren, Gatebilklubben"Girls Go Fast",

Helge Olav Øksenvald. 2007

Geir Tore Holm i samtale med  Vibeke Steinsholm og Elin Andreassen til boken

Tell me no lie, 2007.

Klassekamp og andre gode historier

I sommer arrangerte Søssa Jørgensen og jeg en diskusjon om kunst og turisme på Sørfinnset skole i Gildeskål. Det var lørdagskafé med mange oppmøtte og lefse med laksemos som veimat. Sjøl om det er over 300 kilometer på Kystriksveien og fem ferger mellom Gildeskål og Brønnøysund, syns vi det vi hadde hørt om Vibeke Steinsholm og arbeidet med Kunstbase Brønnøy brannstasjon var relevant for diskusjonen og inviterte henne til Sørfinnset. Møtet ga oss også kjennskap til det vidstrakte arbeidet Vibeke har gjort med kollegaen, Elin Andreassen, med Art anløp og Joint venture. Alt virker å være i en særlig inderlig og situasjonsintens form.

Dere har forflytta dere opp langs Nordlandskysten, fra Brønnøysund til Myre i Vesterålen og helt til Kvalsund i Finnmark. Det ser ut som dere har vært så målbevisste. Var det noe spesielt dere hadde satt dere fore å finne ut av?

Vibeke/Elin: Vi er begge fra små steder på Nordlandskysten, og har valgt å gå inn i noe vi kjenner godt. Motivasjonen har vært å utfordre egne fordommer, spøkelser og heltebilder. Vi flytta derfra omtrent samtidig rundt 1990, og det som drev oss i begynnelsen var behovet for å finne nye måter å nærme oss heimplassen på. Vi ville også oppsøke for oss ukjente steder i Nord-Norge for å utfordre våre forestillinger om “det nordnorske”. Det finnes jo flere virkeligheter på ett og samme sted enn den vi ser. Hadde vi avstand nok til å se med nye øyne? Kyststedene syntes vi også var interessante fordi det moderne og det tradisjonelle opererer så tydelig side ved side.


Elin: Jeg opplevde det også som et lite sjokk å komme hjem på besøk og bli sett på som en såkalt utflytta myreværing. Det er en kompleks sak, for man reiser vekk, desperat etter avstand, men trenger også tilhørigheten og tryggheten som heimplassen gir.

Hvordan begynte samarbeidet?

Vibeke/Elin: Samarbeidet begynte mens vi studerte i Bergen, på Kunsthøgskolen. Det utviklet seg gradvis på bakgrunn av samtaler, vennskap og felles kulturell bakgrunn. I likhet med mange andre på 90-tallet var vi opptatt av egen bakgrunn, og utforsking av kunst i sosiale rom. Som nyutdannet var det vanskelig å få utstillingsplass, så det å jobbe med prosjekter andre steder enn i gallerirommet var en måte å få kunstnerisk erfaring på. Vi gjorde allerede i studietiden et prosjekt sammen på Vega. Da oppdaget vi hverandres evne til å arbeide konsentrert, være gode lagspillere og ha det gøy i arbeidsprosessen. Etter hvert har samarbeidet utviklet seg og gått inn i ulike faser. Den sterkeste beveggrunnen nå, er kanskje det å være to sammen. Vi ser og oppfatter situasjoner forskjellig, det har gitt nye tanker og fruktbare prosesser i møte med steder og folk.

Når man havner i stedsspesifike kunstprosjekter kan det jo sjølsagt være fordi ens bakgrunn fører en dit, men det er ofte invitasjoner som gjør at det skjer. F.eks. kan det være en kultursjef i en kommune som har sett noe interessant et sted og vil ha lignende aktivitet hos seg. Jeg er glad for at vi ble invitert til å jobbe i Nordland. Det takket være Per Gunnar Tverbakk som så at Søssa og min arbeidsform og erfaring kunne bidra i fylkeskommunens satsing, Kunstneriske forstyrrelser. Har deres prosjekter kommet til på eget initiativ eller invitasjoner?

Vibeke/Elin: Vi hadde rett og slett lyst til å gjøre prosjekter i Nord- Norge. Og skrev brev til våre heimkommuner, Brønnøysund og Øksnes, og den lokale kunstforeningen i Øksnes. Vi forklarte dem hva vi ville gjøre. Sånn ble vi invitert, kan du si. Finnmark var ukjent for oss, derfor dro vi dit, og sporet oss frem til forfatteren Marion Palmer som bodde i Kvalsund. Etter hvert har vi blitt invitert med til kulturfestivaler. Det er veldig hyggelig det, og vi får vist prosjektene våre på nye steder og til et annet publikum. Og vi syns det er spennende å se det vi gjør i en ny sammenheng, og også i forhold til andre uttrykk. Men det er et tydelig skille mellom det å sette i gang egne prosjekter, kontra det å forholde seg til kulturfestivaler og mer organiserte arrangementer. Vi opplever det som to helt forskjellige settinger selv om arbeidsformen er den samme. Det er kanskje følelsen av å være et slags kunstalibi som blir litt for tydelig på kulturfestivaler. Større arrangementer har ofte en overordna idé og helhet som man skal passe inn i. Det kan være problematisk, for det er jo alltid en personlig motivasjon som er starten i prosjektene, det er noe vi vil finne ut av, og da holder det med diskusjonene og kompromissene oss i mellom. Kanskje det man mister mest i en organisert setting er kicket man får av å bare dra ut i uvissheten, prisgitt egne valg, tilfeldigheter og menneskene man møter.

I arbeidet, hendelsene, arrangementene, situasjonene eller hva man kan kalle det, er man så inne i det at det er vanskelig å vurdere det hele med distanse. Hva syns dere det er som har gjort noen situasjoner mer vellykka enn andre og hva er det som avgjør det?

Vibeke: Situasjonene vi har vært i er ulike så det er vanskelig å se hva som har vært mest vellykka. Prosessen med de læstadianske damene i Kvalsund var en sterk erfaring. Kanskje kontrasten mellom mine forestillinger om miljøet og det vi faktisk opplevde kom tydeligst fram der. Først pekte det på egne fordommer, så pirret det nysgjerrigheten og drivet til å jobbe og få til noe flott for damene. Installasjonen i Gjenreisningsmuseet, Joint venture Hammerfest, fungerte på mange plan. En levende og ledig stemming, blanding av techno og tradisjon, folks møte med egen sangkultur. Og blandingen av religiøsitet og sanselighet da Hjørdis Holmgren stekte blodpannekaker inne i gallerirommet. Nå i ettertid har jeg tenkt på at jeg til tross for kompaniskapet har kjent meg utsatt og sårbar. Miljøene er våre oppvekstmiljøer og kanskje er det i møte med disse miljøene jeg føler meg mest utsatt i rammen normal – ikke normal. Kanskje har denne sårbarheten gitt meg et sterkere nærvær.

Elin: Når vi har fått til situasjoner med folk, hvor jeg i glimt ser bevegelser som går innover, så kjennes det veldig bra det vi gjør. Seansen med bilgutta under Art anløp Myre blir jeg varm når jeg tenker på. Vi møtte dem jo noen ganger før vi turte å gi dem en CD med klassisk musikk. Vi har det på video hvor grusom de syns den var, men i situasjonen var de dønn stødige og solide, og da de kom kjørende med Pergolesi på full guffe satte de stemningen. Det er fint å erfare at folk er både avventende og positive, og gjerne blir med selv om de ikke skjønner meningen med det vi gjør. Det er egentlig de som er modige, ikke vi. Vi har en jobb hvor det å fokusere på oss selv er nødvendig for å få til noe. Det er ikke et like selvfølgelig utgangspunkt for mange av de menneskene vi har jobbet med.

Nostalgi/Nord-Norge

Hva er det med Nord-Norge? Kan det ikke bli vel navlebeskuende og geografisk forherligende?


Elin: Er det ikke sunt å rote litt i sin egen navle da? Jeg er nordlending, og liker å fortelle hvor jeg kommer fra. Er stolt av det, og savner alt når jeg ikke er der. Men de skumleste, rareste og mørkeste drømmene jeg har om natten, de er også derfra. Og uansett hvor jeg reiser hen i verden så ender jeg ofte på steder som ligner hjemtraktene i Vesterålen. Jeg trekkes mot fremmede folk jeg kjenner meg i slekt med. Men forherligelsen av det nordnorske har jeg problemer med. Den gjør det så trangt. Det er en sliten sak hvor mange viser stor utholdenhet og fantasi. Utad blir det litt komisk når nabokommuner, omgitt av de samme fjell og havstykker, sloss om å være den eldste, mest innovative, blåeste, villeste og vakreste. Dette er ikke typisk bare for Nord-Norge, men kjennetegner mye av tenkingen på kysten i kampen om arbeidsplasser og turister. Blir det ikke bare et falskt bilde og håpløse kulisser? Det er jo viktigere å se på hva stedene faktisk har å by på av særegenhet og mangfold, og gjøre folk som bor der stolte av det. Hvorfor finnes det ikke lenger en kafé på Myre, med ei koselig dame bak disken som serverer varme, heimelaga fiskekaker?

Vibeke: Vi jobber med det hverdagslige og styrer unna de opplagte glansbildene. Men i forbindelse med profilering av steder er det stor fare for konstruering og dyrking av glansbilder, som snarere innskrenker enn åpner opp og synliggjør den lokale kulturen. Et godt eksempel er situasjonen rundt at Vega har fått verdensarvstatus. I utgangspunktet har Verdensarv Vega et solid ståsted i kulturen rundt ærfuggelhold og det er bra, for den aktiviteten er så gammel og så sårbar at det ikke nytter å selge den som en opplagt turistattraksjon. Da vil ærfuggelen forsvinne. Verdensarv-statusen har faktisk fremmet både status og aktivitet rundt ærfuglholdet. Men på andre områder som f.eks. i estetikken ser jeg et ønske om forskjønning eller forherligelse av en kortvarig epoke rundt år 1900, for på et vis å bli mer tekkelig som attraksjon. Det blir mange glansede brosjyrer med vakker natur og nordlandshus med riktige rutevinduer og torvtak. Det er i motsetning til øyværingskulturen en gjenbrukskultur, som har resultert i en mangfoldig, fantasifull, og ikke minst praktisk byggeskikk som Verdensarv Vega burde være stolt av og profilere seg på.

En kritikk av den sosialt orienterte og relasjonelle kunsten er at den er for mye feel   good, entertainment og uten kritisk brodd. Øynene som ser er jo plassert i ulike hoder. Er det ikke også mye sorg, mindreverdighetsføleleser og undertrykte opplevelser blant oss?

Vibeke/Elin: Jo, det er mye av det. Og det er der stemningen ligger. Det handler mye om å rette opp og gjøre godt igjen. Vi har begge en hang til melankoli, men i prosjektene nærmer vi oss alvoret på en optimistisk måte. En happening kan oppleves både vemodig og muntert på samme tid. Kanskje skjer det helt av seg selv når folk som kjenner hverandre godt møtes i en ny setting, hvor nabokjerringa steiker blodpannekaker på utstillingsåpninga og bestevenninna lever seg helt inn i sin favorittsang på video.

Det er mulig å lese inn en ironi i det dere gjør; dra inn ”vanlige folk” i kunsten, vise ”hverdag”, vise fram “kitsch”. Hva betyr ironi for dere?


Elin: Jeg har blitt spurt om det før i forhold til bilder jeg har tatt i Vesterålen. Jeg skjønner at koblingen er mulig, og det er greit om det er det folk ser. Men det er ikke sånn verden ser ut i mitt hode. Dette er alvor for meg.

Vibeke: Prosjektene våre og vi er for varmblodige og enkle til å bruke ironi. Dessuten gikk jeg lei av virkemiddelet på 90-tallet. Ironi skaper distanse og kjølighet. Vi vil skape nærhet og inkludere folk.

Er det fordi det er så mye tvang i ”god smak” og dermed i samtidskunst som stilfenomen at dere har med nostalgi og anna snusk?


Vibeke/Elin: Vi er ikke så opptatt av stil eller hva som oppfattes som tidsriktig innenfor samtidskunsten. Det finnes så mange retninger. Vi fokuserer mer på referansene vi bruker, hva de uttrykker og hva vi vil med dem.

Materiale/folk

Vil dere si at folk er et ”materiale” for dere?

Vibeke/Elin: Det er viktig at det oppstår tillit i situasjonen som gjør at det å ta med materialet videre kjennes riktig. Vi filmer og fotograferer folk, og bruker dette i nye sammenhenger. Mange møter gir inspirasjon og ideer, men det er selvfølgelig et stort ansvar for oss hvordan vi bruker materialet videre.

Har dere en metode når dere tilnærmer dere en situasjon dere skal være aktive i? Kan man si det finnes noen formale strukturer i arbeidet?


Vibeke: Det finnes en struktur basert på erfaring av hva som fungerer. Så finnes det en bunnlinje som handler om improvisasjon og nysgjerrighet, barnslig glede over at ting bare skjer. Let`s do it!

Elin: Vi ønsker å skape reelle møter i virkelige rom, la kunst og liv smelte sammen. I møte med steder og folk åpner denne muligheten seg. Men forut for dette ligger det mye arbeid. Vi setter oss inn i aktuelle saker på stedet vi skal til, eller tar kontakt med folk vi har lyst å jobbe med. Og i bunnen ligger det ofte en idé basert på egne minner og opplevelser. Vi er iscenesettere som bruker det sosiale rom til å utforske grensen mellom det dokumentariske og det fiktive. Musikk har f. eks blitt en viktig del av det vi gjør. Opplevelsen av musikk er jo personlig. Den gir en følelse av å være i midten. I Joint venture Bodø, hvor vi jobbet med ungjentene fra Mørkved, var det deres forhold til musikk vi var nysgjerrige på. Vi ba jentene filme seg selv mens de sang og lyttet til musikken sin, og opptakene skjedde inne på pikerommene deres. Videoene kan hver for seg sees som en dokumentar, hvor man lett rødmende eller rørt kjenner seg igjen. Men i vår sammenstilling blir de mer en fiksjon. Et summende bilde på en tilstand som er forbi, og på et rom vi ikke har tilgang til lenger. Hvordan vi gjør opptak og arrangerer situasjoner varierer. Det handler også om form, farge, innhold og estetikk, som preges av våre referanser og stemninger.


Regner med at i all aktiviteten, alle situasjonene og iscene- settelsene kommer sjølkritikken inn. Hvordan fungerer den når ting må gjøres og komme opp å stå?

Vibeke: På et tidlig stadium handla sjølkritikk for meg om hvordan ting så ut. Nå handler sjølkritikk mye godt om ivaretakelse av folk. Hvordan framstiller vi dem, hvilke konsekvenser kan hendelser og framstillinger få? Her gjelder det å finne en balanse mellom mot og omsorg.

Elin: Ja, dette er vel delen av samarbeidet vårt som har ført til de alvorligste diskusjoner og tatt oss lengst ut på viddene og tilbake igjen. Det å invitere med folk i arbeidet vårt utvikler seg jo etter hvert. Vi startet ganske forsiktig, og i begynnelsen kjente jeg nok på mer motstand enn det Vibeke gjorde. Jeg var usikker på rollen og ansvaret, og på det å åpne opp min egen lille boble. Egentlig jobber jeg ganske innadvendt og ordløst med kunsten, og det har vært viktig å kunne gjøre det i møte med folk òg. Jeg prøver å finne en balanse mellom å være tro mot egen arbeidsform og motivasjon, og å være oppriktig tilstede i den sosiale settingen vi kommer i. Videre har sjølkritikken handlet om min intensjon med det vi gjør. Hva vil jeg med møtene? Ansvaret for at menneskene ikke blir dratt uvitende inn i våre kampsaker er et annet moment. Det er lett å trå feil. Da vi kom til Hammerfest ett år etter at vi hadde gjort opptakene med damene i Kvalsund, ble vi engasjert i problematikken rundt utsatte jenter som en konsekvens av Snøhvitutbygginga, med kraftig tilvekst av arbeidskraft i byen, hovedsakelig menn. Motvekten var de solide og trygge damene vi hadde møtt i Kvalsund. Vi forsøkte å få inn et videoarbeid på skjermene ombord i “Snøhvit-ekspressen”, båten som går mellom Alta og Hammerfest. Ledelsen i rederiet var lenge med, men sa nei, da de skjønte at vårt utspill kunne oppfattes som en kritikk mot Statoil. Vi vurderte å fronte saken i lokalpressen, men det var videoportrettene av damene i Kvalsund som var hovedarbeidet i utstillingen på Gjenreisningsmuseet. Denne problematikken hadde vi ikke engang diskutert med dem. Koblingen ville gitt utstillingen en aktualitet, og ville sikkert også ha engasjert mange. Men, det ble helt feil å bruke damene for å fronte saken. I stedet fikk vi redaktøren i Finnmark Dagblad til å ta inn en visuell ytring tre ganger i løpet av utstillingsperioden: "en er min due og hun er ren". Kryptisk og ikke slående, men det ble en riktigere måte å gjøre det på.

Jeg kan også se prosjektene deres som sammensatte måter å fortelle på, som Live-reportasjer eller tv-program én til én.


Vibeke/Elin: Ja, det er en fin beskrivelse. Og det er jo den opplevelsen vi søker, og som vi ønsker å ta andre med inn i. Vi setter sammen det vi opplever med egne minner, og lager nye fortellinger. Man kan kanskje si at vi re-forteller.

Hvorfor er det nødvendig for dere å ta situasjonene videre når det ser ut som dere legger hjertet i det, der og da?

Vibeke/Elin: Vi trenger kontinuiteten i arbeidet, og da er det naturlig å ta med både folk og ting videre. Hjørdis Holmgren fra Kvalsund skal jo være med oss på en liten turné nå. Vi har invitert henne med til å steike blodpannekaker til publikum når vi åpner utstillinga i Galleri Nordnorge og på Tou Scene. Det gleder vi oss til. Så diskuterer vi mye at det innenfor kunsten bør være like naturlig å konfrontere sentrum med periferien, som det at vi konfronterer periferien med sentrum.

Hva skjer når det er dokumentasjonen som vises? Blir det mye fokus på å få til gode opptak?


Vibeke: Egentlig forbausende lite. Og siden vi er to har vi skiftet på hvem som dokumenterer og hvem som snakker med folk. Det en balanse mellom å være tilstede, slappe av og ta det som det kommer, og å styre situasjonen ut fra en idé slik at vi får de opptakene vi ønsker.

Mye av responsen og kritikken må jo skje der og da, fra folk som dere samarbeider med og er til stede. Hvordan har den profesjonelle responsen vært? Er det noe dere forventer?

Vibeke/Elin: Det har vært lite respons fra det kunstfaglige miljøet, men det handler vel mest om at vi har valgt å jobbe med prosjekter utenfor den etablerte kunstscenen. Den viktigste responsen har vi fått fra folk når vi gjør prosjektene på stedene. Det er interessant for oss å få respons fra kollegaer og andre fagpersoner, og den mest inngående og konstruktive har vi fått fra faggrupper som antropologi og etnologi.

Tar jeg feil når jeg oppfatter det dere gjør også som en reaksjon mot ”det etablerte kunstrommet”? Hva er det som er galt med det?


Vibeke/Elin: Da vi begynte på slutten av 90-tallet var vi selvfølgelig preget av at kunsten skulle vises andre steder enn i gallerirommet. Men i dag er situasjonen en annen i.o.m. at kunstrommet er utvidet. Kunstnere i dag jobber jo i alle typer rom. Samtidig er vi fullt klar over at hvert felt utvikler sine definerte spilleregler og sine voktere. Vi har valgt å fordype oss innenfor et område vi syns er interessant og har i lang tid hatt mer enn nok med det. Vi ser de ulike arenaene som like gyldige og verdifulle. De har bare ulik kultur. Og så er det utrolig befriende å komme ut av kunstsfæren inn i mellom. Får puste litt friere, da.

Ansvar/kunst

Vi oppholder oss på små steder og er aktive i miljø hvor næringsvirksomheta er på hell, det er flest gamle som er igjen, mye kunnskap om omgivelsene går tapt med dem, de føler seg utafor, har mest bare minnene igjen og syns politikerne har glømt dem. Da får vi lyst til å ta i et tak. Opplever dere at dere har et ansvar for å dokumentere og videreformidle de miljøene dere har vært i?

Elin: Ansvar er et alvorlig ord. Det forplikter og skaper forventninger. Men kanskje jeg misforstår spørsmålet litt her. Får en følelse av å svare som en antropolog, og det er det ikke min intensjon å være. Jeg tenker ikke at det er direkte miljøene vi dokumenterer, men heller det vi griper fatt i der vi kommer. Det er utvalgte inntrykk som vendes og snues i en prosess. I installasjonene våre jobber vi mer med å skape en stemning enn å formidle et miljø. For meg handler dokumentasjon også om å samle tråder og finne forbindelser i en kunstnerisk prosess. Det å reise i dag er en opplagt og selvfølgelig ting for de fleste. Å komme hjem med historier du har lyst å fortelle er ikke lett, for folk du vil dele dem med har enten dratt på en av sine mange reiser selv, eller har hodet fullt av egne opplevelser. Så, ja, dokumentasjon kjennes viktig for å kunne se sammenhenger i det man gjør. Det er én side av det. Men i denne boka er noen av miljøene interessante å formidle fordi det gir en forståelse av hva vi har gått inn i. Der kjenner jeg ansvaret. Samtidig er også dette bare en utvelgelse sett med våre øyne.

Vibeke: Tror det er en viss forskjell mellom det prosjektet du, Geir Tore, og Søssa jobber med på Sørfinnset skole, og våre prosjekter. Dere bygger jo opp et konkret sted, en møteplass mellom kunstnere og lokale aktører. Dere kommer tilbake til lokalmiljøet gjentatte ganger. Dette skaper en sterk kontinuitet. Dere blir jo viktige utviklingsaktører i lokalmiljøet. Ut fra dette skapes det nok et større ansvar for en direkte videreformidling. Våre prosjekt har vært mer stuntpregede. Vi kommer til steder, gjennomfører prosjektet i intense arbeidsøkter og drar igjen. Jeg føler likevel et ansvar for å videreformidle de miljøene vi har vært i. På utstillingen i Galleri Nordnorge jobber vi både med å vise dokumentasjon av miljø og prosjekter, samtidig som vi lager nye fortellinger ved at vi sammenstiller elementer fra de ulike prosjektene.

På dokumentasjonen og det man hører virker det som om dere blir tatt vel i mot? Er det ingen som forbanner dere og ber dere ryke og reise dit dere kommer fra?


Elin: Nei, men noen har nok sikkert hatt mektig lyst til det.

Ytringer/makt

Å få fram meninger og ytringer er viktig for mangfold og debatt. Dere fungerer jo òg som en kanal for dem som vil ytre seg eller bare vise seg fram. Det kan virke som det er hvem som helst – tilfeldige – som kommer i tale. Det er vel ikke slik. Hvem er det dere får i tale? Hvem slipper til?

Vibeke/Elin: Vi jobber med folk i alle aldre, med forskjellige interesser og fra ulike yrkesgrupper. Ofte er det magefølelsen som styrer valgene vi gjør i møte med folk. Det kan være at personene minner om noen vi kjenner, at personen står tydelig fram, at det oppstår en god kontakt mellom oss. Det kan også være en person som gir motstand sånn at vi må bruke tid.

I situasjonene dere er i er engasjement og en grad av mobilisering et viktig element. Føler dere at dere også er aktivister som oppfordrer til motstand og lokal mobilisering mot de ytre kreftene som styrer virkeligheta på småstedene?

Vibeke: På Myre laget vi en markering i forbindelse med nedleggelsen av den største arbeidsplassen i kommunen, og vi mobiliserte mange. Nedleggelser av hjørnesteinsbedrifter innenfor fiskeriene i Nord-Norge rammer hardt, og årsaken er klassisk: Det lille stedet rammes av storkonsernets markedsorientering. Men vår aksjonsform er ikke direkte agiterende. Vi ønsker snarere å berøre, slik at folk kan tenke sitt i en felles opplevelse. På den måten kan vi kanskje styrke båndene mellom folk slik at de yter motstand, eller tenker nytt når det er nødvendig.

Elin: Egentlig setter vi fokus på ting som er så nære at man nesten ikke ser dem, eller oppfatter dem som betydningsfulle. Det er en slags styrke i det, en oppbygging. Det viktigste er ikke å vise folk noe de aldri har sett før, men noe nytt i det de alltid ser, har noen sagt. Der ligger det noe viktig. Fortid, det som var, er lik nostalgi og vemod. Fremtid er usikkerhet, trusler og stress. Men midt mellom de to er livet, her og nå, som nesten ikke synes. Våre prosjekter handler mye om å utvide dette rommet. Vi roper ikke høyt. Men når vi er midt i en happening, da er vi aksjonister med høy puls, og folk som er med oss tror jeg nok blir revet med og berørt på et eller annet plan, der og da. Noen grubler sikkert videre. Men virkeligheten er vel den at de fleste lever sine liv med en hverdag styrt av krefter de ikke rår over, uansett hvor de bor. De har vel viktigere og alvorligere ting enn kunsten vår å tenke på.

Dere sørger for ”situasjoner og seanser”, for møter. Kan ikke folk sjøl sørge for det?


Vibeke: Jo, folk er kjempeflinke til å møtes i alle mulige sammenhenger. Og vi har også møtt fram. Vårt fortrinn er at vi kommer utenfra, eller innenfra, og bringer med oss noe nytt som faktisk springer ut fra deres eget. Da tenker, og møtes kanskje folk på en noe annerledes måte, sammen med helt andre mennesker enn de vanligvis møter. Kanskje kan det danne grunnlag for god lokal mobilisering for framtida?

Har aspekter av klassekamp noen betydning for dere?

Vibeke/Elin: Ja, men mer som et ståsted i kunsten, og ikke som en politisk samfunnsanalyse. For oss handler engasjementet mye om tilhørighet og bakgrunn, selvfølgelig. På stedene vi har jobbet har vi sett at når kunsten går inn i nye politiske og sosiale temaer forskyves hierarkiet, og diskusjoner oppstår. Hvem skaper kulturen, hvem formidler den og hva gis høyest verdi? Dette tenker vi mye på, uavhengig av om vi befinner oss i periferien eller sentrum.

Hjørdis sin oppskrift på blodpannekaker (klikk for større bilde)

Vibeke Steinsholm

Geir Tore Holm

Elin Andreassen. Vibeke Steinsholm 2007©