Bekjennelser fra en lagbenk

Sentrum Brannstasjon, Trondheim

2015

DELTAKERE

Elin M. Andreassen, Fremskrittspartiet

Jan Bojer Vindheim, Miljøpartiet de grønne

Geir Waage, Arbeiderpartiet

Gunnar Houen, Byantikvaren

Knut Jørgen Vie,Institutt for filosofi og religionsvitenskap, NTNU

Anders Gunleiksrud & Sebastian Østlie,fakultet for arkitektur og billedkunst, NTNU

Kjetil Utne, Høyre

Jon Aril Johansen, Prosjektleder Trondheim Kunstmuseum

Hilde Bøkestad, Byplansjef Trondheim kommune

Axel Christophersen, Professor i arkeologi, NTNU

Erling Moe, Venstre

Rigmor Bråthen, Daglig leder i Midtbyen Management

Carl Fredrik Lutken Shetelig, Dekan og professor ved fakultet for arkitektur og billedkunst, NTNU

Karoline Kojen, Ungdommens Bystyre, russ ved Byåsen vgs

Ole Jacob Hoel, Kulturjournalist i Adresseavisen

Jørgen Relling, Fakultet for arkitektur og billedkunst, NTNU

Har du noen ganger gått over en dørstokk, stoppet opp og og stått og krøllet tærne? Kjent på det gulvet som du står på, og da spesielt parkett? Det har jeg, og det tror jeg alle har gjort, ubevist og bevist. Kjent på parketten om den er myk eller hard, sett ned og se at parketten er ny eller gammel.

Jeg danser, og da er parkett utrolig viktig. Den må være hard nok slik at man kan ta av og inn i ett hopp, men også myk nok til å ta deg i mot som en fjær. Den må være glatt nok lik at man kan ta en piruett uten å sitte fast. Men ru nok slik at man kan stoppe med kontroll. Der jeg danser nå har vi gummibelegg i salene våre. Skoene våre har gummi under seg, og gummi mot gummi blir glatt. Så vi bruker vann under skoene våre for å sitte litt mere fast, men da sitter vi for godt igjen. Uten skokker blir også for glatt, og det er ikke bare å gå i en liten dam av vann med sokker på for å sitte bedre på gulvet. Hvis vi går barbeint så sitter vi bare fast igjen.

Når jeg går inn i et rom som er stort nok til å bevege seg på, får jeg lyst til å danse. Det er ikke mange slike rom igjen. At rommet har parkett som bærer en danser som flyter over gulvet. Et rom som er stort nok, men et rom som også bærer musikken fra den ene enden til den andre uten kamp.

Hvis dere ser opp i taket, så kan dere se at det er flere buer, som lar musikken flyte rundt, noe som ikke er vanlig lengre.

Jeg har ikke noen fast plass som er mitt favorittsted. for hvert sted er en favoritt for noen. Men for meg er et favorittsted et sted jeg kan drømme meg bort i. Slik som jeg drømmer meg bort akkurat nå.

Bekjennelse, Karoline Kojen

Her, i Gymsalen, skal det komme kontorer i to etasjer for å utnytte volumet. Inntjening er alvor for alle som driver i eiendomsbransjen. Det er forståelig, men ikke til å holde ut akkurat her inne. Ann-Cathrin og jeg har vært like gåen hver gang vi kommer ut av brannstasjonen disse ukene. På veien inn ble jeg pragmatikeren mens hun har gått sakte gjennom rommene med blanke øyne.

Første dagen oppdaget vi at gymsalen må ha vært brukt til kino. Noe som satte i gang en serie med lykksalige glimt i hodet: Hitchcock’s skrikende måker, sluttscenen i Tatt av vinden når egenrådige Scarlett O’Hara innser at Rhett Buthler er gått lei og ikke vil ha henne lengre. Og Westernfilmer.

Jeg var mer enn opprømt. Det passet med bildet av etterkrigstidens oppbygging av hele mennesket. Rammer for fysisk fostring og stimulering av sanser og intellekt ble tegnet inn i samme bygg, vi fikk samfunnshus og gymsaler. Strekene til en volleyballbane malt i hvitt, på en parkett som sendte deg oppover lett som en fjær når du tok sats. Og samme parketten neste dag omgjort til kinosal med stolrader hektet fast i hverandre. Jeg tilbrakte tenårene mine i et rom som dette. Vi startet volleyballtreninga med å rydde stolene sammen etter kinoen kvelden før, og avsluttet med å sette de ut igjen til filmen dagen etter.

Kanskje er dette en av grunnene til at jeg alltid blir både glad og litt beveget når jeg møter en type som Jan Dyrø; brannmann, idrettsmann og materialforvalter i Trondheim Brannkorps idrettslag gjennom 30 år. Han er egentlig pensjonert nå og travel med sitt, men er stadig vekk innom den siste tiden på brannstasjonen for å sortere idrettslagets historie i nummererte esker, en historie som etter antall esker å bedømme er verdifull. Noen tipser meg at han kanskje kan huske hvordan det var å se film i gymsalen. Jeg ringer han. Nei, siste filmen han husker var hakkespettfilmene i sorthvitt de fikk se som unger på juletrefest på slutten av 50-tallet. Hans far var også brannmann. Men så de ikke film her til vanlig, midt i uka, som avkobling? Nei, Dyrø tror ikke kinoen var bygd for brannfolkene først og fremst. Hvem ble den da bygget for? Dyrø kan ikke svare. Men legger til at stasjonen var et veldig påkostet bygg den gangen det ble reist. 

Han forteller at Kong Olav var i gymsalen og delte ut kongepokalen på 50-tallet, da de fikk den til odel og eie fordi de tok flest idrettsmerker 3 år på rad. Inne på rommet hvor eskene står med pokaler, krystallvaser og permer ligger det også et 16mm kamera, og videoutstyr fra 80-tallet. Igjen denne mystiske koblingen. Film og svette. I 1983 laget de videogruppe og investerte i redigeringspult hvor de produserte branntekniske demonstrasjonsvideoer til eget bruk. Jeg får ingen av delene til å stemme med denne påkostede kinosalen, jeg er utålmodig og spør ’Hvor viste de filmene fra da i begynnelsen’?

Dyrø like kjapp tilbake: ’Har du ikke vært i filmrommet?’

Når du hører noen si et ord, og måten de sier det på er så fint at det vokser og tar all plass du har i hodet. Når det skjer med meg blir det helt stille selv om personen fortsetter å prate. Filmrommet slik Jan Dyrø sa det er blitt et slikt ord. Han mente ikke rommet oppe ved siden av kantina i 6.etg hvor brannmannskapet innimellom slappet av i stresslesser og så på Netflix. Filmrommet er den lyse boksen arkitektene tegnet på mesaninen her inne for å huse høyteknologiske filmfremvisere. Mesaninen er senere blitt bygget om. Lukene er pusset igjen, men på baksiden av veggen der oppe vises ennå åpningene hvor lysstrålen forsvant ut og traff lerretet i andre enden av salen. Inni veggen med lerretet er det to originale ringeklokker, en i hvert hjørne visstnok, som ble brukt for å vekke han som kjørte filmen når 16mm rullen var tom. Dette forteller en brannmann som er langt yngre enn meg.   

Ann-Cathrin og jeg har ennå ikke funnet ut hva hensikten var med å bygge en så påkostet kino. Hva var planen, hvilke filmer skulle de se her inne? Kanskje finner vi det ut en dag. Men jeg merker at svaret ikke er så viktig lengre. Jeg syns det er mer forunderlig og fint at filmrommet som begrep overlevde all denne tiden som gikk, helt frem til i dag, uten at brannmannskapet som forlot stasjonen nå i mai noensinne har sett film her.

Men da de bygde om glidestangtraséene, visste de at den nye traséen førte dem rett ned i filmrommet. Dette var intern lokalkunnskap på brannstasjonen.

I språket videreførte brannmannskapet noe som må ha vært et drømmeprosjekt for arkitektene å jobbe med den gang. Det kan synes som om bare det beste var godt nok for denne stasjonen. De fikk tegne inn et moderne teknisk filmrom.

Hvor lenge lever et ord?

Elin Andreassen

POETISK FAKTA - LOGGBOK 2015

Onsdag

Vi har avtalt å møte Ola Brun som eier Bilhuset.

Det viser seg at familien Brun har drevet med bilforretning siden 1933.

Ola Brun tar oss med til sitt kontor. Det er et uformelt møte.

I løpet av samtalen forsvinner Ola inn i et rom tilknyttet kontoret. Ola kommer ut med gamle fotografier, originale reklameplansjer fra 50 tallet, arkitekttegninger av Axel Guldahl, og flere avisutklipp. Det er nå vi stifter bekjentskap med Trondheimsarkitekten Axel Guldahl.

Til vår forbauselse forstår vi at vi nettopp har fått tilgang på et betydelig og omfangsrikt privar arkiv.

Er det Trondheims bilhistorie vi står og ser på?

Og hvor mange private arkiv finnes det i byen?

Jeg tenker på hvor ofte det er tilfeldigheter som styrer om private samlinger havner i offentlige arkiv eller ikke.

Samme dag viser Ola oss rundt på Bilhuset. Vi går inn i selve parkeringshuset. Ola kan fortelle at parkeringshuset står i dag slik det gjorde da det ble bygd. Ikke mye er endret på.

Når vi kommer ut på gateplan igjen samles vi rundt neonskiltet, med skriften: PARKERING

Ola Brun bekrefter at skiltet har stått uberørt siden Bilhuset ble satt opp i 1960.

I noen dager diskuterer vi om neonskiltet er et kulturminne

der det står i sin originale utgave, som ett av de siste i Midtbyen.

Et kulturminne fordi skiltet bærer tidsånden det representerer.

Ann-Cathrin Hertling

"Brannstasjon i bakspeilet.Samtidsarkeologiske betraktninger under avviklingen av Sentrum Brannstasjon i Trondheim våren 2015". Hein B. Bjerck, Primitive tider, 2016