hertling & andreassen
Gjenforeningen
2016
Annonse i Billedkunst, desember 2016
Da vi møtte Hertling og Andreassen sist, i gymsalen i den gamle brannstasjonen som nettopp var fraflyttet, var overskriften Bekjennelser fra en Lagbenk. Fra benken fikk vi fortellinger, der talerne snakket om sine opplevelser av byen og i byen. Det var med andre ord ikke noe vanlig byutviklingsseminar. Det var en bevisstgjøring av å være tilstede på et sted i byen, og det var en markering av at en endring var på gang. For brannstasjonen. Og kanskje for byen.
Det er mange tråder å ta opp fra seansen i brannstasjonen. Jeg fester meg ved tittelen, Bekjennelser fra en lagbenk.
Jeg har også en bekjennelse. Jeg er materialist.
Dette ordet har en bismak. Selv om vi er, relativt sett og enn så lenge, rike i Norge, er det få som står frem og bekjenner seg til materialismen.
La meg utdype.
Jeg er opptatt av materialer. Jeg er opptatt av materialitet. Når det snakkes om husets sjel, om byens sjel blir jeg utålmodig. Bybildet er interessant, men ønsker meg mer. Jeg vil ha substans. Jeg vil ha ekthet.
Denne byen har så mye å by på, og detaljene er så viktige. Legger dere merke til at alle gamle inngangsdører slår innover? Det skaper et relieff i fasaden, lys og skyggespill. Ser dere opp når dere går rundt i gatene? I annen etasje i trehusene i midtbyen er snekkergleden bevart i original, utskårne trematerialer som er ett – to – tre hundre år gamle. Hva er forventningene når vi trer inn i en gammel brygge? Er det nok at den bare er et skall? Dette handler om det lille i det store, detaljene i helheten, substansen i bybildet, om opplevelsen av byen.
Seansen i brannstasjonen handlet om fortellinger, fortellinger om brannstasjonen og om byen.
Fra lagbenken gjorde kunstnerne seg til talspersoner for bygningen. Både for bygningens historie, det som foregikk der og heltene som jobbet og virket der - og for bygget som materie, som arkitektur og håndverk og fysisk ramme for aktiviteten den var skapt for å huse. De inviterte oss inn, snakket om huset, viste det frem for oss.
For oss som var til stede var det en god seanse. Det var en mulighet til å snakke om byen, fortelle om opplevelser av byen. Uten debatt. Det var en mulighet til å oppleve huset, brannstasjonen, for mange for første gang; for alle for siste gang.
At huset skulle endres var vi innforstått med. Brannvesenet skulle flytte, mye måtte endres for å tilpasses en ny bruk. Sånn skal det være. Alt er endringsforvaltning.
Men prosessene er nesten alltid slik: Det spørres: hvor mye må vi ta vare på? Hva får vi lov til å rive?
Det spørres ikke: hva kan vi bruke? Hva trenger vi? Hvis vi ikke har bruk for det akkurat nå, kan vi bruke det i fremtiden? Og, i siste instans, dersom vi ikke kan bruke det, kan noen andre bruke det? Vi har råd til å stille disse spørsmålene. Vi har råd til å gjøre noe med det.
Jeg mener man tok vare på alt for lite av den gamle i brannstasjonen. Det var en bygning med gjennomgående svært høy kvalitet, arkitektonisk som det heter, og i materialbruken. Heltre, fliser. Bakelitt og linoleum. Marmor, messing.
Dørene i tre, de spesialtegnede møblene, skilt, veggpaneler, gikk i containeren. Gymsalen som vi satt i er borte.
Dette er ikke en arkitekturkritikk. Det handler ikke om bygningen slik de er blitt. Det handler om bygningen slik den var. Det er mer en arkitekturhistoriekritikk. Og en selvransakelse. Har vi mistet noe vi ikke burde ha mistet? Kunne vi gjort noen annerledes?
I brannstasjonen ble alle dører, de spesialtegnede møblene, skilt, veggpaneler kastet. Nesten.
Vi finner igjen en bit av brannstasjonen her. Dører som er satt inn til toalettene. Trondheims fineste toaletter. Honnør til Frati som så muligheten og som satte dem inne i en god ramme, en ramme som også fortjener noen kommentarer.
Vi står i et nytt bygg i en gammel by. Det sto en bygning her fra før som ble revet. Den trenger vi ikke å snakke om. Men når det først skulle bygges noe nå, i hjertet av Cicignons byplan, så ble det godt. Bygget vi står i har fått byggeskikkpris. Det har landet stillferdig men elegant inn i en komplisert historisk sammenheng. Og restauranten som har flyttet inn har tatt bygget på alvor med sin disponering og møblering av lokalene.
Fra lagbenken i brannstasjonen fikk vi fortellinger, for å skape og forsterke minner om noe som skulle endres, bli borte.
Kan man bevare en bygning ved å snakke om den?
Vi kan ta vare på historier, tradisjoner, myter. Bilder inne i hodet. Vi kan ta vare på måter å gjøre ting på, dette kalles handlingsbåren kunnskap. Alt dette er immateriell kulturarv. Norge har underskrevet konvensjoner og chartere som forplikter oss på dette feltet. Immateriell kulturarv er en viktig del av kulturminnevernet. Men:
Vi kan bare bevare det som finnes. Heldigvis kan vi reparere noe av det som er blitt ødelagt, ved hjelp av kunnskap om fortiden. Bilder, handlingsbåren kunnskap.
Jeg er materialist, ikke som en bekjennelse til uhemmet forbruk, men i faget. I troen på at bevaring av kulturarven handler om mer enn om å ta vare på bybildet, og at det å fortelle historier om byen er noe annet enn å oppleve den historiske byens materialitet og substans. Å fortelle om en by, en bygning, et rom, kan ikke erstatte opplevelsen av å tre inn i den byen, det huset, det rommet. Men å fortelle historier om den kan gi en annen og rikere opplevelse. Jeg er materialist som tilhenger av den historiske byen, for bruk og gjenbruk.
Hertling og Andreassen har reddet et objekt fra den gamle brannstasjonen, en liten ting, et skilt. Skiltet og dørene er hentet fra samme sted. Disse objektene er overlevende, displasserte, gjenforente. Nesten. Skiltet er satt inn i en ny sammenheng, en ny ramme. Bokstavelig talt. Får det ny mening? Det vil i hvert fall skape undring.
Vi trenger de store og de små fortellingene, de store og de små tingene. I dag er vi invitert til å oppleve begge deler.
Frati, Trondheim 24. oktober 2016
Mette Bye
Byantikvar