hertling & andreassen
Verdensarven og det nære
KRONIKK, Adresseavisen. 18.des.2017
Det hopper to skjærer mellom bensinpumpene på Bilhuset i Kjøpmannsgata. De vet at pølsebrødbitene kommer. Baard bak disken må bare få snakke ferdig, det er så mange pratesyke på denne tiden av dagen. Folk på vei ut døra. En kvinne henter bilnøklene mannen leverte i morges. Hun tar med en FOX til kjøreturen hjem, drar kortet for både den og parkeringen. Heisen opp til bilen. Åler seg inn i forsetet. Kjører sakte ned spiralrampen, dekkene hviner i svingen, handa lett på rattet. Hun kunne gjort det i blinde om hun ville. Bykjøring er ballett.
Bilhuset som ligger midt i bryggerekka, ble tegnet av Axel Guldahl i 1960. Og er mest sannsynlig den eneste brygga i dag med opprinnelig funksjon. Her er parkeringshus, bilverksted, bensinstasjon, båtmotorverksted og bilutsalg.
Vi, altså kunstnerduoen Hertling & Andreassen, hadde lenge snakket om Bilhuset. Om lyden av bil. Om den enkle gleden i å ta med jeepen på bytur. Om nesten å sitte fast med tom tank og redningen nær. Og fortere enn vi ante, mens vi jobbet med andre steder i byen, ble bensinpumpen på Bilhuset Midtbyens siste. Samtidig hørte vi en endring i hvordan det ble snakket om bryggerekka, hvordan man prøvde å forme en byidentitet gjennom begrep som Trebyen. Tre, og særlig gammelt treverk, er uløselig knyttet til bildet av vår identitet, og derfra kan veien til et glansbilde bli kort. Og er det noe vi frykter er det ei fremtidig bryggerekke som glanspapir rundt importert turist-nips. Vi kan ikke huske sist vi oppsøkte Bryggen når vi var i Bergen. Og på 1990- og 2000 tallet, mens vi studerte kunst der, var denne delen av byen for lengst overtatt av turister og dermed uinteressant for oss. Men kanskje liker vi bare andre steder. Steder som ikke er så polert. Og noen rom må få være i fred. Gode intensjoner i en by kan kvele velfungerende steder og legge dem tomme tilbake.
Stemningen rundt kaffehjørnet i enden av disken hos Baard på bensinstasjonen, forteller mye om servicemannen Baard har vært gjennom 37 år. Her kan vi snakke oss varme om byen, om hva som gjør steder særegne og hva som skal til for å føle seg hjemme. Og sett.
Mange så bryggerekka gjennom fotolinsen. Googlet vi Bryggerekka Trondheim ble skjermen raskt en kakofoni i gult, rødt og grønt. Muligens ble bryggene det mest brukte motivet blant byens reklamefolk. Inkludert Adressas illustrasjoner til saker som angikk byen. Bryggerekka ble salgsvare, samme hva som skulle selges – biler, meninger eller flybilletter. Den ble ”selve postkortet fra Trondheim”, som det står i Adressas leder. Og den ble også et sted mange identifiserte seg med. Vi lette forgjeves etter Guldahls betongbrygge i fotoene, brygga som i egen samtid ble kåret til verdens nest vakreste parkeringshus. Riktignok av et bil-tidsskrift i Stockholm, men stilig likevel. Og Guldahl ble fra flere hold gitt hederlig omtale for tilpassningen til de historiske trebryggene.
Om arkitektene fra Stockholm, som i høst vant den inter-nasjonale plan - og designkonkurransen for Kjøpmannsgata, hadde fått høre om den svenske kåringen, ville de kanskje unnlatt å bytte ut det originale neonskiltet PARKERING som har lyst uavbrutt på veggen siden 1960, med KULTURVERKSTED. Og dermed, heller ikke visket ut Bilhusets kulturhistoriske verdi bygd opp gjennom tre generasjoner i familien Brun. Bilder blir fort virkelighet. Ser vi på dem ofte, tror vi på dem.
I iveren etter å møte framtida, hvor alle skulle kjøre egen bil, ble det planlagt en grandios utvidelse av Bilhuset nesten tre ganger så stort som i dag. Hadde dette blitt bygd ville det nok spolert den planlagte søknaden om verdensarvstatus for Trondheim. Eller kanskje ikke? Hvem vet hvilken kulturhistorie som blir relevant fremover. Uansett, det er godt nytt at et politisk flertall i byen vil sette trebryggene i stand. At fokuset fremover vil handle om berging gir oss håp om at også Bilhuset kan overleve samtidens ombyggingsiver. Og om vi allerede nå våger å løfte den fremtidige bilhistorien kan det bli en helt unik søknad til Europeisk kulturhovedstad i 2030.
Bilhuset er et høyst levende sted i dag og bærere av byens bilhistorie. Betongbryggen har udiskutabel kulturhistorisk verdi. Dette tas det lett på når historiske linjer tegnes av bryggrekken i offentligheten. Betydningen bilen har hatt for utviklingen av landet vårt snakker vi ikke positivt om for tiden. Stedene folk bor er skapt i troen på en utvikling der bilen var sentral, og nå lever vi i det som ble resultatet. Det er et sant bilde. Og bare fordi vi ikke liker det bilen representerer i dag, kan vi ikke tillate oss å fjerne det historiske laget bilen har tilført byen. Familien Brun solgte lenge også båter fra Bilhuset. Og Erling sitt legendariske båtmotorverksted, med et delelager kjent langt utenfor Trøndelag, holder ennå til her. Elvas tid som stille vannspeil kan godt være forbi, håper vi.
Som kunstnere oppsøker vi virksomheter og folk vi kjenner en tilknytning til. Underveis bygger vi et erindringsarkiv som med jevne mellomrom åpnes opp for byen gjennom brev, foto, foredrag, tekster og avdukninger. For dette arbeidet er vi tildelt Trondheim kommunes Bykunststipend 2017. Vi takker politikerne for tilliten og fagjuryen for begrunnelsen:
”Det er en uvurderlig innsats de legger ned, og har lagt ned, for å redde historier og objekter som ellers ville gått tapt for ettertiden. Et sentrum og en by uten historie, også den nære og halvfjerne, vil miste seg selv. Historie er deres materiale og fortelling, men nåtiden og framtiden er deres arbeids nedslagsfelt”.
Hertling & Andreassen