Silent Power (Nyhavna)#9. 2013
Nyhavna
Det ligger en søt, smått kvalmende eim over Nyhavna. Det er Kjeldsbergs kaffebrenneri og restene av E. C. Dahls bryggeri som ennå lar oss kjenne byen lukte.
Denne koblingen var ikke like opplagt for meg maikvelden i 2007 da jeg tilfeldig oppdaget Trondheim Verft bak betongveggen på DORA 2. Luda, en russisk tråler var kommet sigende inn fjorden på vei til oppussing. I byssa lå dampende brød under et flekkete klede. Det luktet diesel, rust og stekte torsketunger. Alexander fra Murmansk - som visste alt det var verdt å vite om bravadene til norske håndballjenter på 90 tallet - bød på te i lugaren. Endelig hadde jeg funnet et sted i denne trivelige byen som ga meg lyst å fotografere. Jeg fulgte rytmen på verftet, fra nattskift i piskende vinterstorm til måseglam tidlige sommermorgener. Her ble båter ombygd, trålere fikk ny identitet og Fosenferga kom jevnlig for sjekk. Under finanskrisen 2009 stengte døren. Jeg hadde aldri tenkt at boken jeg laget denne våren ville bli et dokument over den siste verftsindustrien i Trondheim. Når jeg parkerer på havna i dag og åpner bildøren må jeg alltid summe meg litt før jeg går ut. Den søtladne eimen av kaffe og malt er blitt lukten av verftet for meg.
Jeg har fortsatt å fotografere på Nyhavna mens det planlegges for fremtiden, fordi jeg er opptatt av det vi fjerner oss fra i iveren etter å lage en pen, funksjonell og grønn by. Mister vi forståelsen for hvordan de ulike bysonene stille flyter sammen og gjør byen mer spennende å bo i? Gjør forskjønnings-trangen oss mindre fleksible overfor det som ikke helt passer inn?
Nyhavna på en søndag, når havna hviler. Da kommer de kjørende de som tar turen for å myse bare. Etter hva, vet ikke jeg. Men jeg kjenner igjen den sakte kjøringen og det fjerne blikket langsetter kaiene og utover fjorden. Vi gjør det i Vesterålen også - hvor jeg kommer fra - når vi må være alene en stund. At Trondheim vokser utover egen kaikant er opplagt og at det kan virke råflott å verne slike stunder, ser jeg. Men vi må snakke om disse kvalitetene. Havna handler ikke bare om transport og økonomi. Og byutvikling handler for mye om visjoner og nyskapning, hvor alt som er bra for oss skal komme der fremme et sted. Verdiene her og nå er lett å overse. Det har gjort meg skeptisk til mange av visjonene for Nyhavna, særlig de som kommer i kraft av gode intensjoner, med trær og grønne lunger. Det blir aldri nok trær, og akkurat i Trondheim er det rart, for med litt utsikt ovenfra ser du trær overalt.
Grus og asfalt er Nyhavnas gulv. Hva skjer på Nyhavna, mens Ila og Brattøra tetner til og Midtbyen har begynt å svinge igjen? Et oppslag om opprensning av havnebassenget i Adressa i høst fikk overskriften ”Om et par år kan du bade i Nyhavna”. Den hete sommeren gjorde bading til det nyeste nye. Jeg vet ikke om det er bevisst, men sånne overskrifter lager et bilde av Nyhavna som forlatt og fritt frem for alt annet enn industri. Mange har allerede flyttet inn i pappmodeller med ønsker og krav, pakket inn i grønn byutviklingsretorikk. Inkludert den gangen Klæbu fra politisk hold ble foreslått som nytt sted for stålterminal. Se for deg vogntogene gjennom byen for å realisere alle planene.
Nå er det sjøtransport det mobiliseres for langs hele kysten. Varer skal fra vei og over på båt. Det er bra for miljøet. At bedrifter som Norsk Stål ligger på havna er god miljøpolitikk, selv om lagerhallene opptar mye plass. Stålet som håndteres her bygger denne byen. Ukentlig anløper en båt med stål fra Duisburg – Europas største innlandshavn, midt i Tysklands endeløse, gråbleke industrilandskap. Du har sikkert sett dem komme inn fjorden, de blå, lange Wilsonbåtene. Her tas de imot av havnearbeiderne, ofte på natten når byen sover. Lossing av armeringsjern, stålprofiler og rør lager et tungt og vakkert lydbilde bare ei havn kan by på. Det er kvast med harde drønn. Kontante ordrer fra lasterommet. Mange kaller det som skjer disse nattetimene for støy, men det er lyden av byen som vokser vi hører. Om vi skal få bo på Nyhavna i fremtiden, er det ennå tid å tenke nøye gjennom, heldigvis. Blir det mulig håper jeg potensielle kjøpere må signere samme kontrakt leilighetskjøperne i Hamburg havn gjør; å bo der skjer på havnas premisser, med dens lyder, lukter og døgnrytme.
Å tåle ei fremtidig industrihavn i Trondheim er blitt mitt første miljøstatement på ordentlig. Og jeg er oppstemt, for nå spuntes det for nytt bygg her, med peler produsert hos naboer på Transittkaia. Pelene er kortreist som bare det, ca 200 m, og skal blant annet bære tyngden av Trondheim Havns administrasjon. En rusten, elegant kasse vil ruve akkurat passe ved siden av DORA 2. Tegninger viser blide, skitne arbeidere med støvler og hjelm utenfor det som altså skal bli Trondheim Maritime Senter. Velkomsthallen i glass sitter som en sugekopp på den rå bunkersen. Det er fint tenkt. Jeg ser av tegningene at arkitektene og oppdragsgiveren er opptatt av havnas funksjon, stemning og historie. Jeg velger å tro de liker havna slik den er. Men hvordan vil dem som kommer senere tegne seg inn på Nyhavna?
Mens vi funderer på dette fremover, er det til Orkanger tunge skip vil sige inn fra fjerne havner med det vi trenger. Det blir kanskje til Orkanger vi kjører for å se Trondheimsfjorden åpne seg mot verden.
Elin Andreassen, 2014
[ 4 foto ]
Silent Power (Nyhavna)#4. 2012
Elin Andreassen 2009 - ongoing©