trondheim verft as

[ 17 foto ]

Trondheim verft as. 2007 - 2009

Trondheim verft

Det er mai 2007 og rød kveldsol over Nyhavna. Fra vinduet hjemme ser jeg den rustne tråleren komme sigende inn fjorden. Jeg tar med fotoutstyret og kjører ned til havna. Russiske trålere interesserer meg. Luda fra Murmansk ligger til kai. Jeg sier privjet til mennene som henger over ripa. Kvelden er varm. De kakker røyken, nikker tilbake og myser mot sola som går ned bak Fosenfjellene. Jeg fotograferer dem og spør om de skal ligge lenge til kai i Trondheim. Det skal de. Båten skal pusses opp. Jeg kjenner på kriblingen som brer seg i kroppen og bestemmer meg for å komme tilbake neste morgen. Denne gangen skal jeg våge meg om bord. Motet har sviktet før. Har stått hjemme i vinduet og sett dem komme inn fjorden. Har kjørt ned på havna, stått der og sett på båtene, gjemt meg i skyggen i sludd og regn. Jeg har likt å dra dit i skikkelig ruskevær. Og så har jeg gått tilbake til bilen og kjørt hjem.

 

Elin Andreassen, 2009

Trondheim verft #34. 2007 - 2009

Skjult havn åpnes

I februar 2007 sto jeg ytterst på Transittkaia på Nyhavna, sammen med Bennie Gray, forretningsmannen og kulturgründeren bak The Custard Factory i Birmingham. Han var kommet for å forkynne budskapet om hvordan gamle industriområder kunne bli nye kulturbaserte næringslokaler. Anledningen var bygg:Larm, et seminar om byutvikling i tilknytning til den norske musikkbransjens ”egen” rockefestival, by:Larm. Festivalen hadde bestemt seg for å gjøre et landnåm i Østbyen i Trondheim. Kulturbransjen har lenge hatt en forkjærlighet for den autentiske og røffe rammen som gamle industriområder kan være. Agendaen var også ganske klart anti-storkapital og mot småborgerlig boligbygging som er så vanlig ellers i gamle industrihavner. Med utgangspunkt i den alternative bydelen Svartlamon og den gigantiske betongbunkeren Dora I, kulturminnet fra andre verdenskrig, skulle by:Larm bidra til å åpne grensene mellom byen og Nyhavna.

 

Thomas Brandt, 31. desember 2008

Trondheim verft #27. 2007 - 2009

Kunst mellom glemsel og intervensjon

«“What! You here, old man? You in such a place! You the ambrosia eater, the drinker of quintessences! This is really a surprise.”

“My friend, you know my terror of horses and vehicles. Well, just now as I was crossing the boulevard in a great hurry, splashing through the mud in the midst of a seething chaos, and with death galloping at me from every side, I gave a sudden start and my halo slipped off my head and fell into the mire of the macadam. I was far too frightened to pick it up. I decided it was less unpleasant to lose my insignia than to get my bones broken. Then too, I reflected, every cloud has a silver lining. I can now go about incognito, be as low as I please and indulge in debauch like ordinary mortals. So here I am as you see, exactly like yourself.”

“But aren’t you going to advertise for your halo, at least? Or notify the police?”

“No, I think not. I like it here. You are the only person who has recognized me. Besides I am bored with dignity, and what’s more, it is perfectly delightful to think of some bad poet picking it up and brazenly putting it on. To make some one happy, ah, what a pleasure! Especially some one you can laugh at. Think of X! Think of Z! Don’t you see how amusing it will be?”»

Charles Baudelaire, Loss of a Halo, i Paris Spleen, XLVI, Paris 1869

 

Denne teksten har gjort inntrykk på meg siden ungdommen fordi sammenlignet med den virkeligheten jeg var en del av, beskrev den så godt en fornemmelse av tvetydighet som kunstundervisningen på skolen ga meg. Rundt meg hadde jeg på den ene siden verdenen slik vi opplever den; på den andre lærte vi at kunsten er noe annet fjernt i en poetisk betydning – en slags avsides-verden, stagget i en foreldet fortid, som slik jeg hadde lært, ikke var i stand til å beskrive det som skjedde meg og rundt meg. I bøkene og på veldig sjeldne utstillinger, hadde samtidskunsten en uvanlig evne til å generere perpleksitet og interesse, de gangene det gikk an å møte den. Noen ting jeg hadde sett av Arte Povera og Konseptkunst fra 60-70tallet hadde gjort inntrykk på meg.

 

Paolo Manfredi, 2009

Trondheim verft #4. 2007 - 2009. C-print. 100 x 150 cm.

Elin Andreassens fotografier av menn på deres arbeidsplass står i en dokumentaristisk tradisjon innenfor det kunstneriske fotografiet. Andreassens serie er både portretter av enkeltmennesker og dokumenter over en samtidig arbeidskultur, som på mange måter er i ferd med å forsvinne som en del av vår felles bevissthet. Industrien og verkstedet, som for ikke mange år siden var drivkraften i utviklingen av det norske samfunnet, er i dag blitt en nærmest usynlig arena i den offentlige samtalen. Andreassen klarer å formidle en nærhet og en distanse til mennene i fotografiene sine som røper en stor respekt for modellene, og som samtidig viser en stor vilje til å bruke det knivskarpe fotografiet til å avsløre sider ved dem som vanligvis er skjult.

 

Arne Skaug Olsen

Katalogtekst

Den 62. Nordnorske kunstutstilling 2009

Trondheim verft #12. 2007 - 2009

Elin Andreassen 2007 - 2009©