joint venture (hammerfest)

[ 3 foto ]

Joint Venture Hammerfest. 2005 - 2006

Forent. På lykke og fromme

Det banker på døra. Gunnhild er ute med sparken sin og selger nummer.

Her er det ingen Sydentur å vinne. Kaffe, hekla duker, hjemmestrikka lester, en pose Twist og diverse pyntegjenstander kan hun derimot friste med. Linjene i skriveboka er merka med tall. Jeg setter ei klamme nedover sida, langs de numrene jeg skal ha, og skriver navnet mitt.

 

– Vi har kjøpt pasientheis og frisørstol til sykehjemmet, handicaptrapp til svømmebassenget på skolen, lavvo til barnehagen og mye mer.

 

– Joda. Det e lov å være med i Saniteten, sjøl om man verken kan strikke eller bake, ler hun. Men vi har en regel: Vi diskutere ikke politikk eller religion, sier åttiåringen bestemt. Så stikker hun nummerboka i håndveska, tar stokken sin og forsvinner ut i vintermørket igjen.

 

Virke sådan i det stille

Ti damer, mellom seksti og åtti, er samla i stua hos Randi, som serverer rundstykker og nystekte vafler. Det er mandag og tid for møte i Kvalsund Sanitetsforening. Det strikkes og hekles, mens kaffe skjenkes og praten går.

 

– Kordan går det med hjertestansmaskin vi kjøpte inn? Havna den i Kvalfjord til slutt, sa du?
Temaet diskuteres ivrig, mens nummerposen kommer på bordet. Gevinstene er utstilt på et bord. Alle har levert sitt bidrag. Ingen Sydentur denne gangen heller. Jeg blir den lykkelige vinner av en pose kaffe, mens den røde duken Gunnhild har hekla av «englemasker», blir vunnet av ei anna. Nå sendes den rundt bordet og beundres av alle, mens sangbøkene deles ut:

 

– Da tar vi nummer tolv. Hjørdis, som er formann, kremter og slår an tonen:

– Gå omkring i Jesu navn / Hjelpe, trøste, stille savn / Vise medynk, tørre tårer / Lege alt som hjertet sårer / Virke sådan i det stille / Det var det jeg gjerne ville.

 

Juniorsaniteten

Anny har vært kasserer, og i styret i Foreninga i over 20 år. Hun husker godt det første kretsmøtet hun var på i Kautokeino:

 

– Æ va så nervøs da æ sku legge frem rapport at æ fikk ikke tunga til å slå. Mann min hadde lært mæ å føre regnskap. Ka du trur! De svære protokollan! (Anny slår ut med armene) Æ va nesten redd dem. Alt sku jo spesifiseres!

 

– Nei, før i tida va det ikke bare Bingo. Da va det både Husmorlag og Redningssaka – og Saniteten. Vi starta spebarnskontroll allerede før krigen. Etter krigen fikk vi bygd både Folkebad og Sykestue. Det va viktige fremskritt for bygda. Mødrene våres hadde Forening på ettermiddagen. Før fjøstid. Men da hadde ikke vi med småunga tid, så vi begynte å ha møta etter fjøstid. «Juniorsaniteten» kalte vi oss. Det e vi som e Kvalsund Sanitetsforening i dag.

 

Misjon

Elin og Vibeke kommer til Kvalsund med sitt kunstprosjekt ”Art anløp”. Jeg er deres ”vertinne”. Dagen etter ankomsten, er vi på tur utover til kommunehuset for å låne en videokanon, siden de har bestemt seg for å vise en ”snutt” av et av sine tidligere prosjekt, på veggen på det nedlagte Hofsetbruket, i vintermørket.

 

Utenfor Samvirke møter vi Hjørdis. De har snakka på telefon tidligere, og gjort avtaler om Foreningsmøtet de skal på, på mandag. Hjørdis vil gjerne invitere dem hjem, men kan dessverre ikke denne ettermiddagen, siden hun skal på Misjon. – Ordet Misjon blir hengende i lufta, og før jeg får sukk for meg, hører jeg meg sjøl si:

 

– Kanskje Elin og Vibeke kan bli med dit?

 

– Klart! Det e klokka fire. Hos ho Solbjørg , sier Hjørdis, og forsvinner inn i bilen. Og der står vi. Elin og Vibeke ser spørrende på meg – og på hverandre. Uten å vite hvilken vei ”Art anløp” nå begir seg ut på, labber de trøstig innover til Gargo, med videokamera i ryggsekken. Klokka er halv fire. De skal til Solbjørg. På Misjon. Hos Læstadianerne i Kvalsund.

 

En er min due, og hun er ren

Neida, Solbjørg visste ikke at de kom. Men Elin og Vibeke ble mottatt med åpne armer. Om kvelden ser vi på opptakene hjemme hos meg: – Solbjørg leser dagens tekst. Misjonsdamene drikker kaffe og spiser smørbrød og kaker. Kollekten skal dekke utgifter til predikanter som reiser rundt på Forsamlinger. Praten går. Noen strikker babytøy til den nyfødte kronprinsessa, andre strikker lester til barnebarn. Innimellom synger de Åndelige sanger fra den Læstadianske menighetens sangbok, og salmer fra Landstads salmebok.

 

– No for tida ska dem jo forandre alt. Dem blir aldri fornøyd. Ikke med salman engang, sier Haldis oppgitt. Derfor bruker de den gamle salmeboka. Ikke Landstads reviderte, som vi kjenner til. Elin bruker stoppknappen på den bærbare PC-en flittig: Lammets blod, Jesu brud og Støvets land. Hva betyr disse bildene? Jeg henter frem bestemors gamle Aandelige sangbok. Vi lytter. Leser. Og prøver å forstå. Men forstår ikke. Likevel rører de gamle sangene oss:

 

”Du due som er i klippens revner
I skjul i taarnet i brudeklæder,
Kom frem av revnen og syng en sang, Din røst er yndig, har himmelklang. Hvor er hun deilig den fyrstedatter, Som elsker Herren og ømt omfatter, Hvor deilig er du, du søster brud!
 Så taler Jesus som himlens Gud.

 

Hun har en krone og hvite klæder, hvorover Herren sig såre glæder. En er min due, og hun er ren.
Vé den som rører Guds øiesten!”

 

Melodien er melankolsk. I skarp kontrast til andre lydopptak de har gjort, av utallige trailere som ruller langs RV 94, på vei til og fra fremskrittet – og Snøhvitanlegget på Melkøya – utenfor Hammerfest.

 

Hva heter skipet som jer før

Haldis og Marius var nygift da båten la fra kai i Kvalsund i november 1944. På land sto hjemmene deres i brann. Haldis var gravid, og hadde ”gått ut tida” med sitt første – av til sammen ti – barn.

 

– Vi sang mye om bord i evakueringsbåten. Spesielt huske æ sangen ”Hva heter skibet som jer før til evighetens havn”. Den sang vi mye. Refrenget e sånn: ”Vårt seil det fyls av nådens vind / Til salighet det går / Vi lander snart ved hjemmets strand / Der Lammets bryllup står”.

 

– Vet du? Æ trudde fullt og fast at vi va på vei til himmelen! Når vi sang den sangen va æ ikke redd i det hele tatt. Æ va rett og slett lykkelig! Så da vi gikk i land i Harstad va det nesten så æ ble skuffa, sier hun med et smil. Så blir hun alvorlig:

– Æ bare gråt og gråt den første tida. Jentungen ble fødd dagen etter vi kom frem. Ho levde bare fjorten daga, stakkar, og e begravd i Harstad.

 

Blodpannekaker

Ti dager etter ”Art anløps” ankomst, forlater Elin og Vibeke Kvalsund. Sanitetsforeninga har også hatt besøk av dem. Året etter, stiller Randi, som er ny formann, velvillig opp og åpner utstillinga på Gjenreisningsmuséet i Hammerfest. Ved inngangen står Hjørdis ved et bord og steiker blodpannekaker sammen med ei ungjente fra byen. Et forundra vernissage- publikum smaker. Noen forsiktig. Andre tar grådig til seg av en velkjent smak vi ikke har kjent på lenge.

 

På gulvet står fire monitorer: Hender strikker. Hekler. Blar i sangbøker. Trekker lodd fra Sanitetens slitte nummerpose. Hjembakte kaker og vafler spises. Det drikkes kaffe. Kvinner møtes. I Misjon og Forening. Opp fra gulvet synger spede kvinnestemmer åndelige sanger vi knapt kan høre, gjennom støyen fra trailerne som kommer dundrende mot oss på den store veggen i enden av utstillingslokalet.

 

Gleden i hjerte

Esther fra Misjon ser nokså beklemt ut, der hun står mellom publikum som går taus rundt og kikker ned på monitorene. Fra en av dem har hun akkurat sett et glimt av seg selv. I et kunstverk. Presentert gjennom moderne høyteknologisk utstyr – og to kunstneres blikk.

 

– Det e rart. Dem e så sterk de ordan i de sangan, sier hun lavt, og tørker en tåre.

 

– Dem e ramme alvor for mæ, føyer hun forsiktig til, som om hun er redd jeg skal le eller gjøre narr av den dyrebareste skatten hun har.
Vi blir avbrutt. En av publikum kommer bort og tar Esther i hånda og takker for den nydelige sangen. Hun har vært på mange kunstutstillinger før. Denne skiller seg ut fra de fleste av dem, sier hun, tydelig berørt.

 

– Syns du tonan e fin, sir du? E det virkelig sant? Dem e jo så gammeldags. Mange av dem har komme hit fra Finland. Esther ser overraska ut og smiler beskjedent. De prater. Etter en stund får Esthers stemme ny kraft:

 

– Tenk så glad vi e i å synge! En pen åndelig sang kan si mer enn mange tala til sammen. Når du kjenne gleden i hjerte e det stort! Det går ikke an å forklare. Nei, det gjør ikke det. Det e Guds styrelse!

 

Joint venture

Installasjonen har navnet ”Joint venture”.
 Jeg slår opp i min gamle ”Gyldendals blå”, engelsk – norsk ordbok:
 Joint venture.
 Forent. På lykke og fromme.

 

Ja, det kan man virkelig si. Om et slikt kunststykke.

 

Marion Palmer, Kvalsund, 2006

Joint Venture Hammerfest. 2005 - 2006

Elin Andreassen. Vibeke Steinsholm 2006©