hertling & andreassen

hertling & andreassen

we're here for a good time (not a long time)

Trøndelag Senter for Samtidskunst

2018

Arkitekt Axel Guldahl jr.

Festaften!

Erindringsarkivet We’re here for a good time (not a long time) ble åpnet med en feiring av Bilhuset,tegnet av Axel Guldahl i 1960. Baard Leistad, som har jobbet på bensinstasjonen siden 1980, spilte med bandet sitt Boston Tea Party. Det ble ballroom-toner og gjenhør med La Paloma som gikk kontinuerlig over høyttaleranlegget under Trøndelag Industrimesse i 1951 i Kjøpmannsgata. Det ble smørbrød levert av Hegstad Blakstad, inspirert av Bilhusets fordums kafeteria Auto-maten og pop-up bar av Spontan.

 

Festhilsninger til Bilhuset ble gitt av:

 

Margrethe C. Stang – Kunsthistoriker ved NTNU og leder i Fortidsminneforeningen.

Stein Are Sæther – Journalist og medforfatter av På ville veier.

Børge Beisvåg – Næringspolitisk leder, Næringsforeningen i Trondheimsregionen.

Gunnar Houen – Tidligere byantikvar i Trondheim.

 

 

[ 30 photos ]

Festaften! we're here for a good time (not a long time). TSSK

Bekjennelser fra Auto-maten lounge

 

Bilhuset hadde sitt eget serveringssted — Auto-maten Kafeteria som stengte på 70-tallet. Vi gjenåpnet kafeteriaen på TSSK, men nå som et potensielt mellomrom og en lounge for bekjennelser. Seansen var et forsøk på å skape et kollektivt tilfluktsrom i en tid hvor kravet til omdømme og måloppnåelse unndrar oss muligheten til tvil, dveling og undring. Kan vi gjennom individuelle bekjennelser bruke kunstrommet som åsted for en modigere ettertanke? Seansen var åpen for publikum.

 

DELTAKERE:

 

Knut Jørgen Vie (Filosof.Stipendiat,OsloMet)

Svein Harald Holmen (Vardø Restored)

Mette Bye (Byantikvar Trondheim)

Trond Åm (Litteraturhuset i Trondheim)

Carl Martin Faurby (Kurator, Kunsthall Trondheim)

Ottar Michelsen (Trondheim Sosialistisk Venstreparti)

Grete Lyche (Arkitekt, Oslo)

Line Kaasine (Arkitekt, Oslo)

Paolo Manfredi (Kunstner, Tingvoll)

Ingrid Skjøtskift (Trondheim Høyre)

Ann-Cathrin Hertling og Elin Andreassen

 

 

[ 11 photos ]

Bekjennelser fra Auto-maten lounge. we're here for a good time (not a long time). TSSK

Min pappas ting

 

"Min Pappa døde brått i 2009. Det var først dagen etter, ved synet hjemmet med alle hans ting, der han ikke lenger var, at jeg egentlig forsto at han var borte. Muligens var det for å dulme sorgen. I alle fall rettet jeg en slags profesjonell interesse for hans verden av etterlatte ting i dagene og ukene som fulgte. I tillegg til å møte pappa sitt liv på jorda møtte vi oss selv i tingene og minnene de bar. Hva er egentlig et «hjem»? Hva var dette regimet av ting uten han som nå var borte? Hvordan bærer tingene minner etter hendelser? Hva var tilbake når samlingen av ting var sortert, barbert og flyttet til nye hjem?"

 

-Hein B. Bjerck, professor i arkeologi, NTNU Vitenskapsmuseet

[ 5 photos ]

Min pappas ting. we're here for a good time (not a long time). TSSK

Bilhuset, tiden og byen – samtidsarkeologiske linjer

 

"Våre daglige omgivelser i byen rommer mere fortid enn nåtid. Samtiden er summen av gårsdagen og alt byen har bygget under tusener av tidligere hverdager, gateløp, veiter og plasser, bygg, og millioner av ting i kjølvannet av fremskrittstro og daglig strev. Arkeologistudiet ved NTNU har fattet interesse for Bilhuset, som ekskursjonsmål og studieobjekt i undervisningen i «samtidsarkeologi». En konkret innfallsport er parkeringskjelleren under Kjøpmannsgata, som ennå husker det de fleste har glemt – Trøndelag Industrimesse i 1951.

 

På Ola Bruns kontor i Bilhuset fins en gipsavstøpning av et modellert guttehode. Ola Brun kan fortelle at gutten er hans far, og at hodet ble benyttet som utgangspunkt i utformingen av en av figurene i Nidarosdomens vestfront. De fleste forbinder Nidarosdomen med dypeste middelalder – kanskje det er riktigere å si at domen strekker seg mot middelalderen, men også har linjer til byen i alle sine samtider siden den gang?"

- Hein B. Bjerck

 

 

DELTAKERE:

Arkeologistudent Rebekka Stangnes, Tidskapselen i Kjøpmannsgata.

Inger Johanne G. Røkke pensjonert bibliotekar ved Universitetsbiblioteket Dora ved NTNU og hun fant frem til utfyllende arkivstoff om både parkeringskjeller og industrimesse. Hennes mann, Arne Dag Røkke, opplevde selv industrimessa.

Forsker/arkeolog Øystein Ekroll ved Nidarosdomens restaureringsatelier fortalte om forbindelsen mellom hoder hugget i stein i Nidarosdomens vestfront og de levende i byen.

Professor i arkeologi Hein B. Bjerck ved NTNU Vitenskapsmuseet innledet og holdt det hele sammen. Seansen ble avsluttet med en ekskursjon til Parkeringskjelleren og Nidarosdomen.

 

Samarbeidet ble initiert av Hertling & Andreassen.

[ 17 photos ]

Bilhuset, tiden og byen – samtidsarkeologiske linjer. we're here for a good time (not a long time). TSSK

we're here for a good time (not a long time). TSSK

Diktet om byen - Morgenlesning med forfatteren Marte Huke

 

Vi inviterte Marte til å skrive. En torsdagsmorgen,kl.8:00,leste hun for oss og publikum i Auto-Maten Lounge. Vi bød på frokost. Etterpå gikk vi alle ut i byen til egne gjøremål.

Diktet om byen

er en del av byen

 

Når jeg skriver om byen

føyer jeg noe til

 

Jeg hermer gata med hendene,

gjenskaper og skaper noe nytt.

 

Stedet er

diktet,

gjendiktet

 

Vi er her nå,

venter på det som kunne vært

annerledes,

 

en gang i framtiden

 

 

 

 

En dag går jeg til frisøren

 

Hun sier: jeg leter etter noen

som kan skrive min manns historie.

 

Jeg kan ikke skrive, sier frisøren,

kan ikke skille det som er viktig

fra "hvordan det virkelig var",

det blir ingen god historie

 

Ja, hvilke historier forteller man?

spør jeg

 

Hvordan vil du ha håret ditt? spør hun

 

Hun vet

hvor hun skal sette saksen inn

for å lage det riktige forholdet mellom luft og hår:

hvordan håret skal forme ansiktet.

Hvordan blikket skal komme fram under luggen

lage best mulig samspill

mellom hode og hår.

 

Saksen begynner å gå

i det våte håret.

 

Smale avklipte spisser

faller fra håret mitt

og ned på kappen, stolen,

buksa, gulvet.

 

Hun grer håret framover,

ruller opp de våte endene

og fester med klyper.

Ser meg i øynene i speilet

mens hun klipper, snakker.

 

Min mann, sier hun.

Er en liten keiser.

Så full av varme, humor, mot.

Men hvem skal skrive hans historie?

 

 

 

 

Vi som lever

flytter på tingene

 

Og under oss

finnes jord og stein

og rester etter de som var her før.

 

You´re never alone with a world

skriver Jenny Diski

 

Nei, never

alone, nicht allein:

Tiden flyter gjennom alles hoder.

 

Vi er bundet sammen

med tusen usynlige bånd

som ikke kan brytes.

 

 

 

 

Beinrester, ruiner.

Rett under føttene våre.

 

Livet er umistelig

og vi mister det

dag for dag

 

Tømmer vann i et kar

som blir tommere

og tommere

 

Så mye hadde jeg, så mye ga jeg bort.

 

Vi har så mye å miste.

 

(Et utdrag av Diktet om byen)

*

Verdensarven og det nære

KRONIKK, Adresseavisen. 18.des.2017

Det hopper to skjærer mellom bensinpumpene på Bilhuset i Kjøpmannsgata. De vet at pølsebrødbitene kommer. Baard bak disken må bare få snakke ferdig, det er så mange pratesyke på denne tiden av dagen. Folk på vei ut døra. En kvinne henter bilnøklene mannen leverte i morges. Hun tar med en FOX til kjøreturen hjem, drar kortet for både den og parkeringen. Heisen opp til bilen. Åler seg inn i forsetet. Kjører sakte ned spiralrampen, dekkene hviner i svingen, handa lett på rattet. Hun kunne gjort det i blinde om hun ville. Bykjøring er ballett.

 

Bilhuset som ligger midt i bryggerekka, ble tegnet av Axel Guldahl i 1960. Og er mest sannsynlig den eneste brygga i dag med opprinnelig funksjon. Her er parkeringshus, bilverksted, bensinstasjon, båtmotorverksted og bilutsalg.

 

Vi, altså kunstnerduoen Hertling & Andreassen, hadde lenge snakket om Bilhuset. Om lyden av bil. Om den enkle gleden i å ta med jeepen på bytur. Om nesten å sitte fast med tom tank og redningen nær. Og fortere enn vi ante, mens vi jobbet med andre steder i byen, ble bensinpumpen på Bilhuset Midtbyens siste. Samtidig hørte vi en endring i hvordan det ble snakket om bryggerekka, hvordan man prøvde å forme en byidentitet gjennom begrep som Trebyen. Tre, og særlig gammelt treverk, er uløselig knyttet til bildet av vår identitet, og derfra kan veien til et glansbilde bli kort. Og er det noe vi frykter er det ei fremtidig bryggerekke som glanspapir rundt importert turist-nips. Vi kan ikke huske sist vi oppsøkte Bryggen når vi var i Bergen. Og på 1990- og 2000 tallet, mens vi studerte kunst der, var denne delen av byen for lengst overtatt av turister og dermed uinteressant for oss. Men kanskje liker vi bare andre steder. Steder som ikke er så polert. Og noen rom må få være i fred. Gode intensjoner i en by kan kvele velfungerende steder og legge dem tomme tilbake.

 

Stemningen rundt kaffehjørnet i enden av disken hos Baard på bensinstasjonen, forteller mye om servicemannen Baard har vært gjennom 37 år. Her kan vi snakke oss varme om byen, om hva som gjør steder særegne og hva som skal til for å føle seg hjemme. Og sett.

 

Mange så bryggerekka gjennom fotolinsen. Googlet vi Bryggerekka Trondheim ble skjermen raskt en kakofoni i gult, rødt og grønt. Muligens ble bryggene det mest brukte motivet blant byens reklamefolk. Inkludert Adressas illustrasjoner til saker som angikk byen. Bryggerekka ble salgsvare, samme hva som skulle selges – biler, meninger eller flybilletter. Den ble ”selve postkortet fra Trondheim”, som det står i Adressas leder. Og den ble også et sted mange identifiserte seg med. Vi lette forgjeves etter Guldahls betongbrygge i fotoene, brygga som i egen samtid ble kåret til verdens nest vakreste parkeringshus. Riktignok av et bil-tidsskrift i Stockholm, men stilig likevel. Og Guldahl ble fra flere hold gitt hederlig omtale for tilpassningen til de historiske trebryggene.

 

Om arkitektene fra Stockholm, som i høst vant den inter-nasjonale plan - og designkonkurransen for Kjøpmannsgata, hadde fått høre om den svenske kåringen, ville de kanskje unnlatt å bytte ut det originale neonskiltet PARKERING som har lyst uavbrutt på veggen siden 1960, med KULTURVERKSTED. Og dermed, heller ikke visket ut Bilhusets kulturhistoriske verdi bygd opp gjennom tre generasjoner i familien Brun. Bilder blir fort virkelighet. Ser vi på dem ofte, tror vi på dem.

 

I iveren etter å møte framtida, hvor alle skulle kjøre egen bil, ble det planlagt en grandios utvidelse av Bilhuset nesten tre ganger så stort som i dag. Hadde dette blitt bygd ville det nok spolert den planlagte søknaden om verdensarvstatus for Trondheim. Eller kanskje ikke? Hvem vet hvilken kulturhistorie som blir relevant fremover. Uansett, det er godt nytt at et politisk flertall i byen vil sette trebryggene i stand. At fokuset fremover vil handle om berging gir oss håp om at også Bilhuset kan overleve samtidens ombyggingsiver. Og om vi allerede nå våger å løfte den fremtidige bilhistorien kan det bli en helt unik søknad til Europeisk kulturhovedstad i 2030.

 

Bilhuset er et høyst levende sted i dag og bærere av byens bilhistorie. Betongbryggen har udiskutabel kulturhistorisk verdi. Dette tas det lett på når historiske linjer tegnes av bryggrekken i offentligheten. Betydningen bilen har hatt for utviklingen av landet vårt snakker vi ikke positivt om for tiden. Stedene folk bor er skapt i troen på en utvikling der bilen var sentral, og nå lever vi i det som ble resultatet. Det er et sant bilde. Og bare fordi vi ikke liker det bilen representerer i dag, kan vi ikke tillate oss å fjerne det historiske laget bilen har tilført byen. Familien Brun solgte lenge også båter fra Bilhuset. Og Erling sitt legendariske båtmotorverksted, med et delelager kjent langt utenfor Trøndelag, holder ennå til her. Elvas tid som stille vannspeil kan godt være forbi, håper vi.

 

Som kunstnere oppsøker vi virksomheter og folk vi kjenner en tilknytning til. Underveis bygger vi et erindringsarkiv som med jevne mellomrom åpnes opp for byen gjennom brev, foto, foredrag, tekster og avdukninger. For dette arbeidet er vi tildelt Trondheim kommunes Bykunststipend 2017. Vi takker politikerne for tilliten og fagjuryen for begrunnelsen:

 

”Det er en uvurderlig innsats de legger ned, og har lagt ned, for å redde historier og objekter som ellers ville gått tapt for ettertiden. Et sentrum og en by uten historie, også den nære og halvfjerne, vil miste seg selv. Historie er deres materiale og fortelling, men nåtiden og framtiden er deres arbeids nedslagsfelt”.

 

Hertling & Andreassen

 

*

Trondheim kommunes Bykunstnerstipend

2017

 

Kunstnerduoen Hertling & Andreassen er byens kunstnere framfor noen. Hver for seg og sammen har de to kunstnerne i en årrekke hatt en by i sterk endring og fornyelse som scene. For det er i et rom mellom visuell og performativ kunst deres prosjekter kan plasseres når de iscenesetter byutviklingens mest sårbare sider.

 

Verdt å trekke fram er ”c/o Bristol” om den gamle og tradisjonsrike kafeen i Dronningens gate fra 1929. Her ble kafeen som fenomen og dens betydning som sosialt lim i byen tematisert. Den er et møtested for mennesker, men også for historier, og blir dermed et felles opplevelsesrom. Et annet prosjekt var ”Bekjennelser fra en lagbenk” i den nå nedlagte Sentrum Brannstasjon. Hit kunne man komme og dele historier om steder som betød mye for en i byen, i et bygg som skulle skifte identitet fra brannstasjon til blant annet kunsthall.

 

I en årrekke har de tatt for seg bygninger og steder i Trondheim som har vært truet med nedleggelse og avvikling. Gjennom rituelle og performative handlinger der de inviterer publikum inn i rommene sammen med seg selv og lar det bli selve kunstprosjektet, har de gjenoppvekket sovende interesse for glemte lokaler, bygg og objekter, og gitt dem tilbake noe av sin historie, egenart og verdi.

 

Deres kunst kan kalles minneprosjekter. De er en slags samtidsarkeologer som ”graver” objekter og steder som av framskrittet er blitt dømt som ubrukelig. Hos dem blir dette noe viktig for oss her og nå og i framtiden. Der andre ser tilbakelagt historie, ser de nåtid og framtid.

 

Det er en uvurderlig innsats de legger ned, og har lagt ned, for å redde historier og objekter som ellers ville gått tapt for ettertiden. Et sentrum og en by uten historie, også den nære og halvfjerne, vil miste seg selv. Historie er deres materiale og fortelling, men nåtiden og framtiden er deres arbeids nedslagsfelt.

 

Hertling & Andreassens kunstprosjekter er basert på - og bidrar til å redde - byens materielle og immaterielle kulturarv.

JURY

Lisbeth Tangen, bibliotekdirektør,NTNU

Johan Børjesson, direktør Trondheim kunstmuseum

Per Ananiassen, kunstnerisk og daglig leder Teaterhuset Avant Garden

Sara Brinch,prodekan Det humanistiske fakultet,NTNU

Jostein Ansnes, musiker

Foto: Åge Hojem

"Kjære alle sammen.

 

Dette er et verk av Hertling & Andreassen. Jeg vil gjerne be alle om å samles rundt dette bordet.

Vi står her rundt et bord. Det er et bord jeg ikke har noe spesielt forhold til. Det vil si, før jeg ble bedt om å være med i dette kunstverket. Dette bordet har tidligere stått på det som før var brannstasjonen her i Søndre gate. Nå står det på FIRE – en stiftelse som danner ramme for samvær for mennesker som noen ganger strever med å finne en plass der de passer inn. Hver tirsdag møtes de og spiser lunsj, og det er det vi står og ser på nå.

Mitt navn er Carl Martin og jeg jobber her på kunsthallen. Jeg formidler samtidskunst, sammen med mine kolleger. Og i og med at jeg er kunstformidler er det også det jeg vil gjøre her i dag – som en del av dette kunstverk. Som ofte i Hertling & Andreassens kunst så er det ikke en konkret ting – slik som denne projeksjonen, som i seg selv er kunstverket. Verket er også historier, prosesser og møter som oppstår i det kunstneriske arbeidet. Denne projeksjonen, denne situasjonen og historien, som har ledet frem til dette øyeblikk, inngår som en del av kunstverket.

Og hva vet jeg så om dette verket? Jeg vet det jeg har fått fortalt. Jeg har fått fortalt at dette bordet tidligere sto i brannstasjonens kantine: Jeg har fått fortalt at bordet har veikart liggende under glass fordi det var et faglig samlingspunkt for brannfolkene. Med disse kartene over byen kunne de få overblikk over den byen de skulle ta vare på. Jeg forestiller meg at de har sittet rundt bordet til frokost og til lunsj og diskutert hvilke områder som var særlig utsatt for brann og hvordan man fortest kom ut til vanskelig tilgjengelige bygninger. Hvilke bygninger som sto så tett at mennesker lett kunne bli fanget eller hvor en brann fort kunne spre seg. Jeg forestiller meg at brannen hele tiden var nærværende for dem – noe de fryktet og forventet. Fordi de visste at hvor der er mennesker er der ild og at ild skaper fare - ikke bare for mennesker, men også for menneskenes ting og historier. De visste at når det brenner så kan mennesker miste alt.

Jeg har fått fortalt at der var mange vakre ting i brannstasjonen innen den ble nedlagt og flyttet ut til forskjellige steder i byen. Mange av disse tingene gikk tapt i flyttingen, men ikke dette bordet. Kunstnerne bad folkene på FIRE om å ta vare på det. Jeg besøkte FIRE i går til den ukentlige lunsjen og dette var hva jeg fikk fortalt. Jeg fikk fortalt at bordet hadde blitt et viktig samlingspunkt for folkene i FIRE. Det var her man som nytt medlem ble tatt imot og møtte resten av gjengen i FIRE: Det var her man sa sitt navn høyt i en forsamling, selv om man var typen, som helst ikke gjorde sånt. Det var kanskje her man bestemte seg for at dette var den første dagen i resten av ens liv. Det var kanskje her man tok det første skritt til å bli en drivende kraft i lidenskapen som driver FIRE.

For halvannet år siden forlot jeg København og kom til Trondheim for å arbeide på Kunsthallen – eller gamle brannstasjonen, som mange fortsatt kaller bygningen. Derfor har jeg ikke et sentimentalt forhold til brannstasjonen. Jeg kom hit fordi jeg fikk den helt fantastiske muligheten til å være med å starte en ny kunsthall i en by i rivende utvikling. Det var fantastisk fordi jeg elsker å være rundt kunst og å starte opp nye ting. Det eneste jeg er mer glad i enn å se på kunst, er å snakke med mennesker om kunst. I går førte kunsten meg gjennom snøværet til en rolig stund med en varm skål suppe og hjerterom hos FIRE, hvor vi pratet om kunst og i dag gir den meg mulighet for at dele mine tanker rundt dette verk med dere.

Kunsten lar seg sjelden definere, men en måte jeg liker å se kunsten på er som vårt felleskaps underbevissthet. Den tar restene vi kaster når vi har det travelt med å vokse, fornye, bygge, skape og produsere og gir disse restene en verdi og plass i fellesskapet gjennom kunsten. Det er i kunsten at vi møter oss selv, men sjeldent på måter, som vi forventer, forstår, ønsker eller liker. Men det er likevel måter, som det er utrolig viktig at vi tar med oss videre, konfronteres med og lærer av. Ellers risikerer vi å miste for mye i lidenskapens brennende iver.

 

Dette har vært et verk av Hertling & Andreassen".

 

Kunsthall Trondheim, 15.november 2017

Carl Martin Faurby

Kurator

*

 

Gjenforeningen

2016

Annonse i Billedkunst, desember 2016

 

Da vi møtte Hertling og Andreassen sist, i gymsalen i den gamle brannstasjonen som nettopp var fraflyttet, var overskriften Bekjennelser fra en Lagbenk. Fra benken fikk vi fortellinger, der talerne snakket om sine opplevelser av byen og i byen. Det var med andre ord ikke noe vanlig byutviklingsseminar. Det var en bevisstgjøring av å være tilstede på et sted i byen, og det var en markering av at en endring var på gang. For brannstasjonen. Og kanskje for byen.

 

Det er mange tråder å ta opp fra seansen i brannstasjonen. Jeg fester meg ved tittelen, Bekjennelser fra en lagbenk.

Jeg har også en bekjennelse. Jeg er materialist.

Dette ordet har en bismak. Selv om vi er, relativt sett og enn så lenge, rike i Norge, er det få som står frem og bekjenner seg til materialismen.

La meg utdype.

 

Jeg er opptatt av materialer. Jeg er opptatt av materialitet. Når det snakkes om husets sjel, om byens sjel blir jeg utålmodig. Bybildet er interessant, men ønsker meg mer. Jeg vil ha substans. Jeg vil ha ekthet.

 

Denne byen har så mye å by på, og detaljene er så viktige. Legger dere merke til at alle gamle inngangsdører slår innover? Det skaper et relieff i fasaden, lys og skyggespill. Ser dere opp når dere går rundt i gatene? I annen etasje i trehusene i midtbyen er snekkergleden bevart i original, utskårne trematerialer som er ett – to – tre hundre år gamle. Hva er forventningene når vi trer inn i en gammel brygge? Er det nok at den bare er et skall? Dette handler om det lille i det store, detaljene i helheten, substansen i bybildet, om opplevelsen av byen.

 

Seansen i brannstasjonen handlet om fortellinger, fortellinger om brannstasjonen og om byen.

 

Fra lagbenken gjorde kunstnerne seg til talspersoner for bygningen. Både for bygningens historie, det som foregikk der og heltene som jobbet og virket der - og for bygget som materie, som arkitektur og håndverk og fysisk ramme for aktiviteten den var skapt for å huse. De inviterte oss inn, snakket om huset, viste det frem for oss.

 

For oss som var til stede var det en god seanse. Det var en mulighet til å snakke om byen, fortelle om opplevelser av byen. Uten debatt. Det var en mulighet til å oppleve huset, brannstasjonen, for mange for første gang; for alle for siste gang.

 

At huset skulle endres var vi innforstått med. Brannvesenet skulle flytte, mye måtte endres for å tilpasses en ny bruk. Sånn skal det være. Alt er endringsforvaltning.

 

Men prosessene er nesten alltid slik: Det spørres: hvor mye må vi ta vare på? Hva får vi lov til å rive?

 

Det spørres ikke: hva kan vi bruke? Hva trenger vi? Hvis vi ikke har bruk for det akkurat nå, kan vi bruke det i fremtiden? Og, i siste instans, dersom vi ikke kan bruke det, kan noen andre bruke det? Vi har råd til å stille disse spørsmålene. Vi har råd til å gjøre noe med det.

 

Jeg mener man tok vare på alt for lite av den gamle i brannstasjonen. Det var en bygning med gjennomgående svært høy kvalitet, arkitektonisk som det heter, og i materialbruken. Heltre, fliser. Bakelitt og linoleum. Marmor, messing.

 

Dørene i tre, de spesialtegnede møblene, skilt, veggpaneler, gikk i containeren. Gymsalen som vi satt i er borte.

 

Dette er ikke en arkitekturkritikk. Det handler ikke om bygningen slik de er blitt. Det handler om bygningen slik den var. Det er mer en arkitekturhistoriekritikk. Og en selvransakelse. Har vi mistet noe vi ikke burde ha mistet? Kunne vi gjort noen annerledes?

 

I brannstasjonen ble alle dører, de spesialtegnede møblene, skilt, veggpaneler kastet. Nesten.

 

Vi finner igjen en bit av brannstasjonen her. Dører som er satt inn til toalettene. Trondheims fineste toaletter. Honnør til Frati som så muligheten og som satte dem inne i en god ramme, en ramme som også fortjener noen kommentarer.

Vi står i et nytt bygg i en gammel by. Det sto en bygning her fra før som ble revet. Den trenger vi ikke å snakke om. Men når det først skulle bygges noe nå, i hjertet av Cicignons byplan, så ble det godt. Bygget vi står i har fått byggeskikkpris. Det har landet stillferdig men elegant inn i en komplisert historisk sammenheng. Og restauranten som har flyttet inn har tatt bygget på alvor med sin disponering og møblering av lokalene.

 

Fra lagbenken i brannstasjonen fikk vi fortellinger, for å skape og forsterke minner om noe som skulle endres, bli borte.

 

Kan man bevare en bygning ved å snakke om den?

 

Vi kan ta vare på historier, tradisjoner, myter. Bilder inne i hodet. Vi kan ta vare på måter å gjøre ting på, dette kalles handlingsbåren kunnskap. Alt dette er immateriell kulturarv. Norge har underskrevet konvensjoner og chartere som forplikter oss på dette feltet. Immateriell kulturarv er en viktig del av kulturminnevernet. Men:

 

Vi kan bare bevare det som finnes. Heldigvis kan vi reparere noe av det som er blitt ødelagt, ved hjelp av kunnskap om fortiden. Bilder, handlingsbåren kunnskap.

 

Jeg er materialist, ikke som en bekjennelse til uhemmet forbruk, men i faget. I troen på at bevaring av kulturarven handler om mer enn om å ta vare på bybildet, og at det å fortelle historier om byen er noe annet enn å oppleve den historiske byens materialitet og substans. Å fortelle om en by, en bygning, et rom, kan ikke erstatte opplevelsen av å tre inn i den byen, det huset, det rommet. Men å fortelle historier om den kan gi en annen og rikere opplevelse. Jeg er materialist som tilhenger av den historiske byen, for bruk og gjenbruk.

 

Hertling og Andreassen har reddet et objekt fra den gamle brannstasjonen, en liten ting, et skilt. Skiltet og dørene er hentet fra samme sted. Disse objektene er overlevende, displasserte, gjenforente. Nesten. Skiltet er satt inn i en ny sammenheng, en ny ramme. Bokstavelig talt. Får det ny mening? Det vil i hvert fall skape undring.

 

Vi trenger de store og de små fortellingene, de store og de små tingene. I dag er vi invitert til å oppleve begge deler.

 

Frati, Trondheim 24. oktober 2016

Mette Bye

Byantikvar

 

 

Bekjennelser fra en lagbenk

2015

DELTAKERE

 

Elin M. Andreassen, Fremskrittspartiet

Jan Bojer Vindheim, Miljøpartiet de grønne

Geir Waage, Arbeiderpartiet

Gunnar Houen, Byantikvaren

Knut Jørgen Vie,Institutt for filosofi og religionsvitenskap, NTNU

Anders Gunleiksrud & Sebastian Østlie,fakultet for arkitektur og billedkunst, NTNU

Kjetil Utne, Høyre

Jon Aril Johansen, Prosjektleder Trondheim Kunstmuseum

Hilde Bøkestad, Byplansjef Trondheim kommune

Axel Christophersen, Professor i arkeologi, NTNU

Erling Moe, Venstre

Rigmor Bråthen, Daglig leder i Midtbyen Management

Carl Fredrik Lutken Shetelig, Dekan og professor ved fakultet for arkitektur og billedkunst, NTNU

Karoline Kojen, Ungdommens Bystyre, russ ved Byåsen vgs

Ole Jacob Hoel, Kulturjournalist i Adresseavisen

Jørgen Relling, Fakultet for arkitektur og billedkunst, NTNU

 

 

Har du noen ganger gått over en dørstokk, stoppet opp og og stått og krøllet tærne? Kjent på det gulvet som du står på, og da spesielt parkett? Det har jeg, og det tror jeg alle har gjort, ubevist og bevist. Kjent på parketten om den er myk eller hard, sett ned og se at parketten er ny eller gammel.

 

Jeg danser, og da er parkett utrolig viktig. Den må være hard nok slik at man kan ta av og inn i ett hopp, men også myk nok til å ta deg i mot som en fjær. Den må være glatt nok lik at man kan ta en piruett uten å sitte fast. Men ru nok slik at man kan stoppe med kontroll. Der jeg danser nå har vi gummibelegg i salene våre. Skoene våre har gummi under seg, og gummi mot gummi blir glatt. Så vi bruker vann under skoene våre for å sitte litt mere fast, men da sitter vi for godt igjen. Uten skokker blir også for glatt, og det er ikke bare å gå i en liten dam av vann med sokker på for å sitte bedre på gulvet. Hvis vi går barbeint så sitter vi bare fast igjen.

 

Når jeg går inn i et rom som er stort nok til å bevege seg på, får jeg lyst til å danse. Det er ikke mange slike rom igjen. At rommet har parkett som bærer en danser som flyter over gulvet. Et rom som er stort nok, men et rom som også bærer musikken fra den ene enden til den andre uten kamp.

 

Hvis dere ser opp i taket, så kan dere se at det er flere buer, som lar musikken flyte rundt, noe som ikke er vanlig lengre.

 

Jeg har ikke noen fast plass som er mitt favorittsted. for hvert sted er en favoritt for noen. Men for meg er et favorittsted et sted jeg kan drømme meg bort i. Slik som jeg drømmer meg bort akkurat nå.

 

Bekjennelse, Karoline Kojen

 

Her, i Gymsalen, skal det komme kontorer i to etasjer for å utnytte volumet. Inntjening er alvor for alle som driver i eiendomsbransjen. Det er forståelig, men ikke til å holde ut akkurat her inne. Ann-Cathrin og jeg har vært like gåen hver gang vi kommer ut av brannstasjonen disse ukene. På veien inn ble jeg pragmatikeren mens hun har gått sakte gjennom rommene med blanke øyne.

 

Første dagen oppdaget vi at gymsalen må ha vært brukt til kino. Noe som satte i gang en serie med lykksalige glimt i hodet: Hitchcock’s skrikende måker, sluttscenen i Tatt av vinden når egenrådige Scarlett O’Hara innser at Rhett Buthler er gått lei og ikke vil ha henne lengre. Og Westernfilmer.

 

Jeg var mer enn opprømt. Det passet med bildet av etterkrigstidens oppbygging av hele mennesket. Rammer for fysisk fostring og stimulering av sanser og intellekt ble tegnet inn i samme bygg, vi fikk samfunnshus og gymsaler. Strekene til en volleyballbane malt i hvitt, på en parkett som sendte deg oppover lett som en fjær når du tok sats. Og samme parketten neste dag omgjort til kinosal med stolrader hektet fast i hverandre. Jeg tilbrakte tenårene mine i et rom som dette. Vi startet volleyballtreninga med å rydde stolene sammen etter kinoen kvelden før, og avsluttet med å sette de ut igjen til filmen dagen etter.

 

Kanskje er dette en av grunnene til at jeg alltid blir både glad og litt beveget når jeg møter en type som Jan Dyrø; brannmann, idrettsmann og materialforvalter i Trondheim Brannkorps idrettslag gjennom 30 år. Han er egentlig pensjonert nå og travel med sitt, men er stadig vekk innom den siste tiden på brannstasjonen for å sortere idrettslagets historie i nummererte esker, en historie som etter antall esker å bedømme er verdifull. Noen tipser meg at han kanskje kan huske hvordan det var å se film i gymsalen. Jeg ringer han. Nei, siste filmen han husker var hakkespettfilmene i sorthvitt de fikk se som unger på juletrefest på slutten av 50-tallet. Hans far var også brannmann. Men så de ikke film her til vanlig, midt i uka, som avkobling? Nei, Dyrø tror ikke kinoen var bygd for brannfolkene først og fremst. Hvem ble den da bygget for? Dyrø kan ikke svare. Men legger til at stasjonen var et veldig påkostet bygg den gangen det ble reist.

 

Han forteller at Kong Olav var i gymsalen og delte ut kongepokalen på 50-tallet, da de fikk den til odel og eie fordi de tok flest idrettsmerker 3 år på rad. Inne på rommet hvor eskene står med pokaler, krystallvaser og permer ligger det også et 16mm kamera, og videoutstyr fra 80-tallet. Igjen denne mystiske koblingen. Film og svette. I 1983 laget de videogruppe og investerte i redigeringspult hvor de produserte branntekniske demonstrasjonsvideoer til eget bruk. Jeg får ingen av delene til å stemme med denne påkostede kinosalen, jeg er utålmodig og spør ’Hvor viste de filmene fra da i begynnelsen’?

 

Dyrø like kjapp tilbake: ’Har du ikke vært i filmrommet?’

 

Når du hører noen si et ord, og måten de sier det på er så fint at det vokser og tar all plass du har i hodet. Når det skjer med meg blir det helt stille selv om personen fortsetter å prate. Filmrommet slik Jan Dyrø sa det er blitt et slikt ord. Han mente ikke rommet oppe ved siden av kantina i 6.etg hvor brannmannskapet innimellom slappet av i stresslesser og så på Netflix. Filmrommet er den lyse boksen arkitektene tegnet på mesaninen her inne for å huse høyteknologiske filmfremvisere. Mesaninen er senere blitt bygget om. Lukene er pusset igjen, men på baksiden av veggen der oppe vises ennå åpningene hvor lysstrålen forsvant ut og traff lerretet i andre enden av salen. Inni veggen med lerretet er det to originale ringeklokker, en i hvert hjørne visstnok, som ble brukt for å vekke han som kjørte filmen når 16mm rullen var tom. Dette forteller en brannmann som er langt yngre enn meg.

 

Ann-Cathrin og jeg har ennå ikke funnet ut hva hensikten var med å bygge en så påkostet kino. Hva var planen, hvilke filmer skulle de se her inne? Kanskje finner vi det ut en dag. Men jeg merker at svaret ikke er så viktig lengre. Jeg syns det er mer forunderlig og fint at filmrommet som begrep overlevde all denne tiden som gikk, helt frem til i dag, uten at brannmannskapet som forlot stasjonen nå i mai noensinne har sett film her.

 

Men da de bygde om glidestangtraséene, visste de at den nye traséen førte dem rett ned i filmrommet. Dette var intern lokalkunnskap på brannstasjonen.

 

I språket videreførte brannmannskapet noe som må ha vært et drømmeprosjekt for arkitektene å jobbe med den gang. Det kan synes som om bare det beste var godt nok for denne stasjonen. De fikk tegne inn et moderne teknisk filmrom.

 

Hvor lenge lever et ord?

Elin Andreassen

Arkitekt Axel Guldahl jr. fotografert under bygging av Sentrum Brannstasjon ca 1949.

Fotoet har vi fått låne av hans sønn arkitekt Lars Axel Guldahl

POETISK FAKTA - LOGGBOK 2015

 

Onsdag

Vi har avtalt å møte Ola Brun som eier Bilhuset.

Det viser seg at familien Brun har drevet med bilforretning siden 1933.

 

Ola Brun tar oss med til sitt kontor. Det er et uformelt møte.

 

I løpet av samtalen forsvinner Ola inn i et rom tilknyttet kontoret. Ola kommer ut med gamle fotografier, originale reklameplansjer fra 50 tallet, arkitekttegninger av Axel Guldahl, og flere avisutklipp. Det er nå vi stifter bekjentskap med Trondheimsarkitekten Axel Guldahl.

 

Til vår forbauselse forstår vi at vi nettopp har fått tilgang på et betydelig og omfangsrikt privar arkiv.

 

Er det Trondheims bilhistorie vi står og ser på?

 

Og hvor mange private arkiv finnes det i byen?

 

Jeg tenker på hvor ofte det er tilfeldigheter som styrer om private samlinger havner i offentlige arkiv eller ikke.

 

Samme dag viser Ola oss rundt på Bilhuset. Vi går inn i selve parkeringshuset. Ola kan fortelle at parkeringshuset står i dag slik det gjorde da det ble bygd. Ikke mye er endret på.

 

Når vi kommer ut på gateplan igjen samles vi rundt neonskiltet, med skriften: PARKERING

Ola Brun bekrefter at skiltet har stått uberørt siden Bilhuset ble satt opp i 1960.

 

I noen dager diskuterer vi om neonskiltet er et kulturminne

der det står i sin originale utgave, som ett av de siste i Midtbyen.

 

Et kulturminne fordi skiltet bærer tidsånden det representerer.

 

Ann-Cathrin Hertling

'

 

Constant.Deacay.

RAKE visningsrom

2014

Hertling & Andreassen flyttet midlertidig inn i en av hjørneleilighetene som vender ut mot Elgsetergate, med arbeidstittelen: we’re here for a good time (not a long time). Her laget vi en skrivestue for oss selv og snakket med folk som kom innom bygården får å se.

 

 

 

co Bristol

2013 - d.d

Standhaftighetsprisen

 

tildeles

 

Bristol Conditori & Familien Petersen

 

Prisen gis for å ha servert Midtbyens kafegjester gjennom fire generasjoner. Georginekaken, Albert, som du baker med din oldefars oppskrift, tatt med fra København via Russland hvor han var kokk under Tzartiden. Sånn som du holder oppskriftene hans levende, slik vil Bristol Conditori passe på byens historiske aura. Og våre minner. Nye vil komme til ved de samme stambordene, i de samme blå skinnstolene, med skuffkaken og den gode samtalen.

Takk!

 

Hertling & Andreassen

Trondheim 2013

 

 

 

 

 

Fra vår utdeling av Standhaftighetsprisen. Sosiolog og professor Aksel Tjora ved NTNU, innledet om kaféenes betydning, ut fra sin ferske bok ”Café Society”.

 

Bristol konditori, Trondheim. 5.desember 2013

"Maggie, hun vi bodde hos, hadde to hunder og en sliten bil. Det var hun som fortalte oss om kokosnøttene. Hun var opprinnelig fra Ungarn. Hadde tre rom hun leide ut. Hadde en bananplante i hagen, en stor eske med solkrem stående for alle gjestene. Huset var ikke så langt fra Hanauma bay og Sandy Beach, to steder Obama har sagt at han elsker. Vi dro dit en dag, det var varmt, det var trafikk, vi gikk langs highwayen for å komme oss i mellom stedene. Følte oss fanget der, det var ingen fotgjengerfelt. Smal vei langs klipper, havet som sprutet opp i fontener, lyse flekker av strand innimellom, mørk lava i størknete formasjoner. Så vakkert landskap å være redd i. Lovet meg selv å ikke utsette meg for noe sånt igjen".

 

Fra Marte Huke sitt 2. reisebrev.

Poststemplet i Eureka, februar 2014